Er du "der det skjer"?

Mange sier til meg  ”du er der det skjer”, det sies som en positiv ting og det er hyggelig. Det fører også til at jeg spør meg selv om hva vi tenker det er å være ”der det skjer”.  

Når jeg undrer meg til vedkommende om hva de mener, handler det ofte om tilstedeværelse på arrangementer, nettverksmiddager og konferanser. Der møtes mange som meg - som vil snakke og muligens gjøre verden til et bedre sted. Det er engasjerende samtaler som skaper en bevisstgjøring og kanskje noe ny kunnskap, men gjør det verden bedre?  Ja, kanskje litt - men der det virkelig skjer er:

  • På bussen om morgenen, når du velger å si hei og god morgen til den du sitter ved siden av som har hatt en tøff sommer (uten at du vet noe om det.)
  • I klasserommet der læreren smiler ekstra varmt til Pål som får en high five for aller første gang i sitt liv.
  • Når sykepleieren kommer hjem til Theresa og hun får fortelle en historie fra sin første kjærlighet fra 1932.
  • Den dagen familien Pettersen tar i mot et nytt familiemedlem, Camilla (hun håpløse på 14 år) som aldri har blitt elsket og sett før i sitt liv, som nå får en ny trygg base og en ny fremtid.
  • Da Kari velger å risikere alt hun har, for ideen hun vil bringe som skaper arbeidsplasser for mange.
  • Det er når barnehageassistenten gir klemmer og synger for Oscar som egentlig bare vil være med foreldrene som er på jobb.
  • I Syria hvor noen ofrer sin trygghet for å hjelpe andre til trygghet.
  • Når Terje låner bort hagesaksen til naboen.
  • I telefonsamtalen du endelig valgte å ta med Onkel Alfred som puster tungt gjennom sine siste dager.
  • Det er den gode stemningen rundt middagsbordet hjemme, den verdifulle tiden der ingen skjermer eller varsler tar oppmerksomheten.

De gode samtalene er grobunn for mye positiv endring og gode handlinger, å diskutere ideer og å dele tanker må vi aldri slutte med. Jeg er bare så enormt opptatt av å bygge bro mellom hva vi vet og er bevisst og det vi faktisk gjør. Fra ord til handling! Jeg kunne jo brukt tiden det tok på å skrive dette til å heller besøke noen ensomme beboere i området her, men det gjorde jeg altså ikke. 

I mine øyne er de ekte hverdagsheltene de som gjør individene, familiene, lokalsamfunnet og verden litt bedre hver dag med å snakke mindre om, og gjøre mere av. Så det får bli målet mitt for denne høsten – feel free to join.

 
siri-signatur.jpg

Ikke gjør mot andre - slik du vil dem skal gjøre mot deg! 5 spørsmål for en god oppstart

Forventingene kan være så mange, hvordan blir denne høsten, hvordan blir de nye kollegaene, den nye klassen, den nye skolen? Våre forventninger farger våre opplevelser. Er vi ubevisst disse tankene, vil det være vanskelig å tro vi kan påvirke hvordan vi oppfatter virkeligheten vår.

Tror du at alle vil det samme som deg, tror du - at det du vil andre skal gjøre mot deg – det er det du skal gjøre mot dem? Det er dessverre det mange av oss gjør og det funker ikke så bra, nettopp fordi vi er forskjellige.

Fem spørsmål for en god start: Begynn her- så slipper vi mange misforståelser, konflikter og vonde følelser – vi klarer og å skape mye mer sammen når relasjonene er trygge og det er plass til at vi kan være oss selv. For å skape innovasjon, for å få gode resultater er det best om vi gjør hverandre gode.

1)    Hva er viktig for deg? Konkretiser. Ikke si ”å bli sett.” Jeg vet ikke hvordan du føler deg sett. Hva er det som konkret skjer når du føler deg sett og hørt?  Si det til deg selv og dem rundt deg, det som er viktig for deg.

2)    Hva er viktig for dem rundt deg? Spør dine kollegaer eller studievenner, klassekamerater om hva som er viktig for at de skal ha det bra i hverdagen.

3)    Hvordan vil vi ha det sammen? Hva er ”spillereglene våre” Hva er vi enige om? Hva er konfidensielt, hva er ok å snakke om. Har vi ulike arenaer for ulike temaer, avklar og skap en felles plattform.

4)    Hvordan gjør vi hverandre gode? Når er vi på vårt beste sammen? Hva konkret gjør vi og er vi da? Hva skal til for at vi gjør det oftere? Når er vi engasjerte? Når finner vi mening, mestring, positive følelser, når er relasjonene gode – er vi trygge på hverandre? Respekterer vi hverandre? Er vi likeverdige? Inkluderer vi hverandre

5)    Hva gjør vi når noen kjenner på noe dumt? Hvis jeg kjenner på noen kjipe følelser, da er det jeg som må ta ansvar for dem og ta initiativ til å ordne opp – forfriske luften. Kan føles urettferdig, men ja – livet kan være urettferdig og ingen vet hva du tenker eller føler om du ikke sier det. Sorry, kjipt – men du kan gjøre noe med det! Jeg anbefaler at det ordnes opp med personen det gjelder når det er mulig. Ikke overdramatiser, ikke involver mange andre om det ikke trengs. Hvis jeg gjør noe dumt vil jeg jo gjerne få mulighet til å rydde opp etter meg. Gi folk denne sjansen, det er ikke sikkert intensjonen var å såre noen. Kanskje hadde personen en dårlig dag, kanskje er det mye du ikke vet om vedkommende – det forsvarer ikke dårlig oppførsel, men det kan gjøre det mer forståelig. Ofte så handler sånne ting mer om personen selv enn deg.  Ta alltid handlingen, ikke personen. (Dette gjelder også barn, bare minner om det!)

Ta denne samtalen, med disse 5 spørsmålene så fort som mulig, i kantinen, på avdelingsmøte, i alle klasser på alle trinn, på personalrom – kanskje også hjemme rundt middagsbordet?

Dette er dine hvite ark, din mulighet til å skape en høst full av hverdagsglede og gode resultater.

 

Siri F. Abrahamsen er grunnlegger av Verdifabrikken, hun jobber som foredragsholder, konsulent og forfatter. Siri brenner for et bedre samfunn, der vi gjør hverandre godt og gode. Hun er opptatt av ledelse på individ-, relasjons- og samfunnsplan og hun jobber med å øke mening, mestring, positive følelser, engasjement og bygge relasjoner på alle arenaer av livet. 

Ord skaper virkelighet.

Det er ikke ofte jeg kommer til å skrive så konkret om en politiker eller forsovet politikk forøvrig. Jeg velger å gjøre det nå, fordi her er det så mange verdispørsmål og jeg merker at samfunnet blir preget av overskrifter og retorikk. I dette tilfellet er det Sylvi Listhaug som blir elsket og hatet. Det syns jeg er litt skremmende, det øker avstander, det motarbeider fellesskap og samhold. Det forsterker vi og dem.

Ulike partier har gjort det til en debatt om retorikk, mens jeg tar utgangspunkt i realiteter.” (Listhaug, nrk ytring 10.02.16) Sylvi Listhaug mener at asyldebatten må handle om fakta og realiteter. Det stiller jeg meg litt undrende til. Hun kommer fra PR bransjen. Hun er politiker, minister. Selvsagt handler dette også om retorikk.

Retorikk– kan samle eller skape splid. Ord kan fremme håp, eller frykt. Ord kan skape medmenneskelighet eller bygge fordommer. Ord kan knytte sammen kulturer eller segregere. Ord setter spor. Ord skaper følelser. Ord skaper holdninger. Ord er makt. Ord skaper virkelighet.

Hun sier videre at: ”Denne saken handler ikke om min retorikk, men om fremtiden for bærekraften i velferdsmodellen, asylinstituttet og vår evne til å hjelpe”. Godhetstyranni, om bæring på gullstol, om kirken, lykkejegere, om frykten for sine egne barns fremtid. Hun valgte en dårlig start. Klart dette handler om retorikk? 

Polarisering

Jeg kjenner jeg blir provosert. Jeg oppfatter det slik at din retorikk Listhaug, den skaper splid, fremmedfrykt, den sår tvil om hvordan fremtiden vår vil bli. Den skaper alt annet enn samhold og varme, alt annet enn medmenneskelighet og inkludering. Polariseringen i dette landet har ikke blitt mindre etter at Listhaug startet i sin nye jobb. Det er derfor jeg velger å skrive dette, fordi dette handler om fremtiden vår. 

Bismak

Jeg skjønner at jeg kan være for naiv, jeg vet at den jobben som skal gjøres nå må være utrolig vanskelig. Og jeg forstår at noen veldig tøffe beslutninger må tas. Derfor, akkurat derfor må retorikken veie opp. Jeg sitter med en slags bismak av at mitt liv er verdt mer enn noen andre sitt. Jeg trodde vi var likeverdige. Det handler om min og vår evne, og ikke minst vilje til å hjelpe - som Listhaug, ikke kan ødelegge. Det handler om at mange er villige til å gå litt ned i velferd for å redde livet til noen andre.

Hadde jeg sett ...

Hadde jeg sett at du syns dette er vanskelig, hadde jeg fått tillit til deg. Hadde jeg sett at du faktisk bryr deg om, så hadde jeg stolt på deg. Da hadde det kanskje vært lettere å skjønne at du faktisk vil hjelpe så mange som mulig både her og der. 

Selvstendighetens pris

Jeg har vært selvstendig lenge. Jeg har helt til de siste ukene tenkt på det som en enorm styrke. Jeg har vært avhengig av å være selvstendig.

Selvstendig - avhengig

Ordet selvstendig defineres som : ”En som selv bestemmer og tar ansvar.” I og for seg er dette fint og bra. Så vet vi jo at for mye av en styrke, blir et overslag som kan skape utfordringer. Jeg oppfatter at ordet selvstendig, har en ganske vid betydning i å klare seg selv, fullt og helt i vårt samfunn.

Ansvar og handlingsrom til individet er viktig, helt fundamentalt og en grunnverdi. Så tenker jeg – banalt som det er: Vi vil vel ta vare på hverandre, fellesskapet, naboen, bussjåføren, kollegaen også? Ikke bare i tankene, også i handling, bygge relasjoner, bygge fellesskap og tilhørighet, bygge opp menneskene vi treffer på vår vei. Til og med tørre å si at vi er avhengige av hverandre. Vi er selvstendige og avhengige.

 

Fastlåst

Hvor mye vet vi egentlig om hverandre?

Jeg så nettopp på dokumentaren ”Sykt perfekt” der sier hun ene: ”Jeg smiler hele dagen, når jeg kommer hjem og låser døren – da låser jeg opp meg selv”, dette sier hun gråtende i dusjen.

Skal vi virkelig ha det sånn, at selvstendigheten står i veien for å være medmennesker?

 

Sterk – sterkere – usikker

Å være alene krever mye styrke. Hele skoletiden ble jeg vandt med å bli avvist og skuffet, spesielt av jentegjenger. Følelsen av å tro at ”du er med i gjengen”, helt til du finner ut at det var feil. Æsj – den følelsen er så skamfull, flau og ekkel på en gang.

Disse erfaringene gjorde meg enda sterkere. Med styrken kommer også usikkerheten på hvem jeg kunne stole på. Dette forsterket behovet for å være selvstendig, sånn gikk dagene på skolen. Ønsket om å være med i en gjeng var stor. Jeg er ikke best alene.

 

Selvstendighetens pris:

Vi tør ikke å be om hjelp?

Vi blir ensomme?

Vi er for stolte og selvhøytidelige?

Vi får mange som må låse døren hjemme, for å låse opp seg selv?

Nei, dette vil jeg ikke være med på – selvstendighet er en styrke, men den har sin tålegrense.

 

Hjelp, noen?

-       Tenk hvis vi kunne trent oss selv, barna, ungdommen og andre rundt oss på å be om hjelp?

-       Tenk hvis vi kunne tenkt på det som en forsterking av fellesskapet og trenge hverandre, hvilken flokk kunne vi da blitt?

-       Tenk om vi alle var ”på” for å se behov hos andre. Ta ansvar, ikke bare for oss selv – men også for å hjelpe og bidra... Ser du noen som trenger hjelp, er det ditt ansvar. Ikke tenk at noen andre tar tak, de gjør med stor sannsynlighet ikke det.

 

Vi har det best sammen

Gode, nære relasjoner er viktigere enn alt annet for et godt liv. Ja, det er helt sant! Det er mange store, vel anerkjente bevis på dette.

Jeg har troen på medmennesker. Vi er våre relasjoner. Alene er vi ingen. Det er en styrke å trenge andre.

Passe selvstendig, passe avhengig.

 

Siri F. Abrahamsen er Verdiskaper og foredragsholder. Hun driver VERDIFABRIKKEN og er initiativtaker og daglig leder i Verdiforeningen. Hun jobber for et varmere samfunn. Da spesielt med gode relasjoner, engasjement, ledelse og sosialt ansvar. "Historien om deg" er en bok hun har skapt og gitt ut. VERDIFABRIKKEN Forlag har også en barnebokserie på gang. Første boken: GLEDING er klar i begynnelsen av mars 2016. Siri holder foredrag i ulike bransjer og sektorer - der det er mennesker er temaene aktuelle.

Først og fremst nordmann?

Vi snakker om asylsøkere og flyktninger, vi setter dem i en gruppe, så slipper vi å forholde oss til enkeltmenneskene. Det er en god metode for å slippe å involvere følelser, empati og nestekjærlighet.

Nok nå. Nå er det nok. Nok fremmedfrykt, nok rasisme, nok redsel. Jeg er så lei av forenklinger som minner meg om historiske segregeringer av grupper. Historier om at noen flytter seg på den lokale kafeen fordi de ikke vil sitte ved siden av en som tilsynelatende kommer fra et annet sted på planeten, om barnevogner som blir sparket i på gata, om drittslengende kommentarer om at folk må dra tilbake der de kom fra. Hva skjer med oss? En ting er de som slenger dritt i kommentarfelt og på gata, en annen ting er vi som ser og hører det. For hver negative kommentar trenger vi minst fem positive for å veie opp. Her er det bare å mobilisere folkens. Nå har vi muligheten til å vise hva som bor i oss, i medmenneskeligheten vår.

Først og fremst nordmann eller først og fremst menneske? Jeg syns det er utrolig synd at noen aviser er mer opptatt av salgstall enn å dempe fremmedfrykten. Media har en enorm makt til å gjøre en forskjell her, til å få frem enkeltmenneskene, historiene og alt som går bra. Kanskje vi andre kan tenke litt over om vi først og fremst er nordmenn eller først og fremst mennesker? Med en gang vi grupperer og stiller oss ovenfor eller utenfor en ”gjeng” er det mye lettere å bygge fordommer.

Lykkejeger – hvem? Begrepet ”lykkejeger” brukes av mange. Har du tenkt over betydningen og om du er enig i den? Jeg kjenner at jeg lar meg provosere. Vi som er kåret til det beste landet å bo i. Vi skårer høyt på ”lykkeskalaen” -  hva i all verden er galt med å ønske lykke? Hvem kan med hånden på hjertet si høyt at de ikke ønsker å ha det bra og oppleve øyeblikk av lykke? Hvem er vi til å dømme at andre ønsker å ha en trygg plass å bo? Hvor galt er det å ønske trygghet og stabilitet?

Er våre ”norske” liv verdt mer enn ”de andre” sine?

Dømmekraftkollaps? Jeg vet hva folk flest legger i det begrepet - lykkejeger. Det er jo som regel noen som ødelegger for de andre. Ikke la oss gå på en kollektiv dømmekraftkollaps her, på grunn av noen få. Ikke forsterk fordommene dine og spre dem til andre, vær så snill. Det skaper ingenting godt.

Tross frykten, se opp – si hei. Vær et medmenneske, vis kjærlighet. Det er den beste medisinen mot frykt, det er den beste medisinen mot hat, mot rasisme, mot krig.

Og forresten vet du hvem som ringte på døren i helgen? Våre gode norske venner? Neida, vi går sjeldent på uanmeldt besøk til hverandre. Det var leieboerne som kom som mindreårige flyktninger for noen år siden – de hadde med gave til 8 åringen, de hadde snappet opp at han hadde bursdag. 

Siri F. Abrahamsen er en samfunnsengasjert grunder og eier av Verdifabrikken, hun er foredrags- og kursholder, blogger, skaperen av boken "Historien om deg". Hun har en Bachelor of Management fra BI og begynte med mentaltrening som 13-åring, hun har en CTI sertifisering i Co-Active Coaching fra USA. Idag inspirerer hun mange hundre hver dag gjennom sosiale medier- du kan følge her på facebook og her på instagram

For meg handler det om det kleine ordet tilstedeværelse...

For meg handler det om det kleine ordet tilstedeværelse. Om å ikke ta livet for gitt. Om å være tilstede litt hver dag, hver uke, måned og år. Jeg tror det er derfor bursdager er en big deal for meg. Idag er min siste dag i 20 årene, imorgen er det 3 tallet som gjelder. 30 år. Det er litt rart. Jeg vet at det ikke er mye. De fleste jeg jobber med og snakker med er eldre enn meg. Jeg bare lurer på om det er sånn resten av livet, at vi på en måte stopper opp i 29 års følelsen?

For meg er det rart å se at Richard Gere ikke var SÅ gammel i Pretty Woman. Han ser jo faktisk ganske ung ut i den filmen.

Tid er så merkelig. Tiden kommer, går og er. Jeg har vært mor i 9,5 år. Det gjør at tiden registreres kanskje enda bedre. Han tar meg jo snart igjen både i argumentasjon og høyde. 20 årene var innholdsrike til tusen, at det er mulig å oppleve så mye på ca 3650 dager er utrolig.

Jeg tror jeg hadde en illusjon om at livet er fire faser, barn, ungdom, voksen, pensjonist.  Men det er så mye mer enn det. Det eneste som er konstant i livet mitt er at jeg sovner midt i "Nytt på Nytt" og våkner til rulleteksten på Skavlan på fredager, at vi handler og rydder på lørdagen og at vi går tur på søndagen. Ellers er det bare muligheter, endringer, prosjekter. Jeg nekter å leve dagene mine i den såkalte travelheten med fastlåst mønster. Jeg vil ha utfordringer, endringer, treffe nye mennesker og bli bedre kjent med de "gamle" relasjonene mine.

Det er egentlig ingenting som er under kontroll. 20 åra er forbi, en epoke er over. Jeg er nesten litt redd, men mest spent på hva som kan skje de ti neste årene. Jeg aner ikke hva livet tilbyr av utfordringer og gleder.

Jeg kan sette meg mål og være så bevisst som bare det. Allikevel har jeg ikke peiling på hva som faktisk vil skje.

Derfor lever jeg så mye jeg kan hver dag. Derfor blir jeg fasinert av et løv på bakken med dråper på, derfor ser jeg opp på himmelen hver dag for å se etter fasinerende lys eller skyer. Derfor liker jeg klisjeer og gode quotes, derfor heier jeg på raushet, snillhet, godhet og på å gjøre hverandre gode. Derfor klager jeg sjelden, derfor er jeg nysgjerrig. Derfor skriver jeg, jeg vil leve mest mulig idag. 

Siri F. Abrahamsen er en samfunnsengasjert grunder og eier av Verdifabrikken, hun er foredrags- og kursholder, blogger, skaperen av boken "Historien om deg". Hun har en Bachelor of Management fra BI og begynte med mentaltrening som 13-åring, hun har en CTI sertifisering i Co-Active Coaching fra USA. Idag inspirerer hun mange hundre hver dag gjennom sosiale medier- du kan følge her på facebook og her på instagram