Dette fant jeg - Del 2 Minimalisme

solsikker.jpeg

Alle bildene, minnene, gamle brev, bøker jeg engang likte, ideer jeg en gang hadde, skjerfet jeg så inderlig ønsket meg, penger jeg en gang brukte. Alt kommer frem. Å rydde så drastisk jeg nå har gjort er til tider opprivende. Som å finne brevet fra Mormor fra november 1990, finne skoledagbøker og tanker om da jeg ble mamma for 1. gang. Bilder fra bryllupsdagen - som nå 14 år etterpå, ikke ga den fremtiden vi så for oss.

Å rydde er ett oppgjør, med den jeg en gang var, med de verdiene jeg har hatt, med de relasjonene som kom og gikk. Det var på et tidspunkt tårevått og vanskelig - spesielt de fire eskene som bare har bodd i boden i alt for lenge.

Jo mer jeg har blitt kvitt - jo tydeligere blir det hva som skal få plass. Hva som fortjener tid, energi og penger. 

Sykkel, nabobil og gode tomater:

Jeg har begynt å sykle – jeg liker det ikke enda, jeg syns det er skummelt. Men jeg får sett verden på en ny måte, enn gjennom bilvinduet. Det er en god frihet i å komme seg frem uten bruk av motor.

Jeg tenker og at vi burde delt mer på bilene våre – derfor skal jeg registrere min bil på nabobil.no og jeg liker at bilkollektivet og andre løsninger dukker opp. Fint å kunne ha tilgang på bil når jeg trenger det, men det er jo ikke hver dag!

Plutselig har mat fått en ny betydning i livet, å finne gode tomater, smake på nye grønnsaker, urter, fisk – bruke tid på matlaging, denne oppdagelsen har så vidt startet. Her er det stort potensial for teambygging i familien, involvere ungene i matlaging og skape litt hverdagsmagi på kjøkkenet – helt uten wi-fi!

Tid

Når det er mindre ting, er det mindre og rydde. Det sier seg selv. Når vi vet hvor alt er, og alt har en fast plass da gjør det at hverdagen sklir bedre, fra tidlige morgener med gymtøy, matpakker og klær til alle sammen – når vi vet hvor alt er slipper vi sure miner og frustrerte diskusjoner.

I dette huset hadde jeg 9 sakser når jeg samlet dem alle, jeg hadde over 20 fyrstikkesker, 5 hammere, penner og tusjer i hundretall, ubrukte lamper, smykker jeg aldri bruker, hårpynt i fleng, en stor eske med ledninger, gamle PC’er...

Hver lørdag skulle jeg alltid se i butikker, hva er nytt, hva må jeg ha nå? Når jeg kunne sjekke en ting av listen – så var det videre til neste innkjøp. Dette skapte masse stress i meg. Jeg følte alltid det var noe jeg måtte ha.

Nå har jeg mer tid til det som betyr noe. Yoga og mer tid til trening skal prioriteres fremover, men viktigst av alt for meg er å skape tid og rom til - å være. Sammen.

Penger

Jeg er ute av bevisstløsheten. 55,- for en kaffe, 39,- for en flaske vann, 89,- for et magasin, 199,- for en ny notatbok, 35,- for bussen, 299,- for en ny kjole på HM, alle disse kjøpene har jeg hatt altfor mange av. ”Alle” har jo råd til 49,-.. greia er bare at det summerer seg opp til noen enorme summer over tid.

Tips: Kjæresten min har nå lært meg at hver gang jeg vil kjøpe noe, må jeg tenke at jeg må tjene det dobbelte for å dekke det inn. Så den toppen på COS til 590,- blir plutselig 1180,- og da er det ikke verdt det lenger for meg.

Jeg har og begynt å tenke – kommer jeg til å like dette plagget, denne tingen om 5 år, 10 år?

Ett av de beste kjøpene jeg har gjort, er en veske som jeg har hatt siden jeg var 16 år. Vi var på skoletur med fransken i Paris. Vesken kostet 3000,- – jeg husker alle syns jeg var helt gal som kjøpte den. Den er like fin i dag og jeg er sikker på at jeg har den så lenge jeg lever. Tar man summen og fordeler på ganger man vil bruke plagget får vi en mer bærekraftig måte å kle oss på. 

Dette handler om hvilke TING som er verdifulle, kontra det som er ubevisst forbruk. Denne oppdagelsen har og ført til at jeg vil ta bedre vare på det jeg har, sy igjen hull, gå på renseriet, skredderen, skomakeren. 

Bærekraftig forbruk

Mitt engasjement er veldig fokusert på det jeg driver med. Jeg heier på miljøsaken - så klart, men jeg vet lite om det, og bruker ikke energi på å sette meg inn i nyeste forskning. Jeg velger økologisk så ofte jeg kan og spiser ikke kjøtt, ellers sorterer jeg som alle andre.

Nå, når jeg ryddet og så de enorme mengdene ting jeg har hatt – er jeg og blitt mer bevisst på om de tingene jeg kjøper vil være med meg lenge. Om jeg kommer til å sette pris på dette om 2 år, 5 år, 10 år? Kan noen andre kan bruke det etter meg?

Jeg har og begynt å sjekke bruktmarkedet når det er noe jeg trenger til huset, meg selv eller guttene. Tenk på alt søppelet vi generer og alt som produseres for at vi konsumerer – det er helt vilt. Jeg har og begynt å tenke nytt om gaver – det får du mer om i del tre.

Energi

Du vet den følelsen av å prøve å slappe av – men så vet du at det er noen ting som burde vært gjort, noe som skulle vært ryddet, noe som skulle sorteres. Å ha oversikt gir en form for kontroll, kontroll gir meg ro. Dessuten er det deilig å sitte i et ryddig rom og trives.

Hvilepulsen finner meg. Jeg liker meg selv med hvilepuls.

Hvor mange hytter har du?

Tidligere i uken, satt jeg ved siden av noen på flyet - som hadde mer enn en hytte, i 45 min satt de og snakket om alt styret med maling, håndtverkere, logistikk – den ene eiendommen etter den andre og alt styret. Ikke en setning om hvor mye de gleder seg til å være der eller noe positivt ... – så tenkte jeg for meg selv....

... hva i all verden er det som gir ro, fred, avkobling og glede?

For meg. Færre ting. Fokus på det som betyr noe, kognitivt – men ikke minst i form av hvordan jeg bruker min energi, tid og penger.

Mer tid til mennesker (familie, venner og en tilfeldig forbipasserende på gata), mer tid til å ta vare på meg selv (her kommer snart yogaen inn i bildet), være ute i naturen, sove, skape, lese, lære, formidle, lage mat, oppdage, nyte, puste, føle, se, lukte, smake, lytte.

Hva handler dette egentlig om? - Del 1 Minimalisme

tu-tu-322210-unsplash.jpg

Hvis jeg går ned 10 kg, trener yoga hver dag og rydder hele huset, kanskje livet mitt blir skikkelig bra da? Jeg var midt i skilsmissen og ganske desperat på å få oversikt over livet. 

Hvem er jeg nå? Hvordan blir resten av livet? Hva er det egentlig som betyr noe? Hva vil jeg skape med de dagene jeg har? Disse spørsmålene hadde jeg tenkt på lenge, rent mentalt hadde jeg gjort mye på verdi-siden.

Situasjonen var ny for meg. På mine 30 år - hadde jeg aldri bodd for meg selv. Nå fikk jeg 50% av tiden alene. Jeg hadde lyst på kontroll, oversikt, sikkerhet. 

Så begynte jeg med å rydde...

Jeg startet med å lese Marie Kondos "Magisk opprydning." Boken var bra den - den sier mye om å sortere og ordne. Så hva gjorde jeg? Jeg dro til IKEA for å kjøpe oppbevaringsbokser - mhm, enig - det var teit.

Jeg organiserte tingene mine, flyttet dem rundt. Så endringen ble ikke så stor med det samme.

Det har tatt to år og komme der jeg er nå. Mye har endret seg. Dette påvirket meg mest:

"Minimalism" satte i gang tankene ...

Netflix dokumentaren med dette navn fikk meg til å gå en ekstra runde over kjøkken og i klesskapet. Den fikk meg og til å begynne å reflektere over mine egne mønster, hvorfor går jeg ofte i butikker når jeg er på ferie? Hvorfor er jeg redd for å gå glipp av noe? Hva trenger jeg egentlig? Hvor går pengene? Hvem vil jeg være og hvordan identitet skaper jeg meg gjennom tingene mine?

"Essentialism" og "The subtle art of not giving a fuck"

To bøker jeg leste i fjor sommer som ga meg mye inspirasjon på det og ta enda mer konkrete valg - hva vil jeg si nei til? Når livet er så innholdsrikt - hva vil vi luke bort. De fleste følger flokken, det kan være mye bra med det - men hva vil jeg ikke bli med på? 

Selfridges og uteliggeren

Jeg var i London rett før jul. Da kom ubehaget. Varehusene i all sin prakt - nydelige vindu, "With love..." i neonskrift på fasaden. Lyset, støyen, tett med folk fra hele verden som skulle kjøpe, kjøpe, kjøpe, varmen fra kredittkortene sprer seg. kaotisk og veldig lekkert. Jeg måtte ut - jeg kjente på kvelningsfølelsen. Rett utenfor ligger det et menneske i en slitt sovepose i kulden og tigger etter penger. Jeg vet at dette ikke er revolusjonerende nytt. Det gjorde likevel at jeg ville gå noen ekstra runder med meg selv. Hvordan vil jeg leve? Hva vil jeg bruke penger og energi på?

Morsdagen alene med "Goodbye things"

På morsdagen i februar kjøpte jeg meg en gave. Jeg var nemlig alene denne dagen, noe som er rart når jeg er mor til tre sønner. Gaven var boken "farvel ting". Jeg ble hektet allerede på Gardermoen og jeg leste den ut samme dag. Like etter begynte jeg å tømme bokhyllene, kjøkkenskapene, sminke, smykker, klær, sko, vesker - alt jeg klarte å bære selv og sortere i. Og jeg tok ikke bort det som skulle bort. Jeg tok det som skulle bli. Resten skulle selges, gis bort eller resirkuleres.

Ryddeferie og oppbevaringsrom

Påskeferien ble til ryddeferie - jeg hadde container og tømte loftet, samt boden nede. Det var det jeg hadde av oppbevaringsplass. Jeg skrev en liste over hva som måtte lagres i boden - som 

  • Verktøy
  • Maling
  • Julepynt
  • Ski og sesongsportsutstyr
  • 17.mai/Halloween/Påskedekorasjoner
  • En boks med barndomsminner, albumer og bilder

Resten må ut. 

Nå er loftet tømt, boden er oversiktelig - selv om jeg skal ta en runde til der.

I stuen har jeg ingen overflødige ting. Kommoden er nydelig fin å se på - skuffene er tomme. Jeg har bare de tingene (vaser, lysestaker, servise, glass) som jeg er veldig glad i. Resten er gitt bort eller solgt. I de øverste hyllene på kjøkkenet som alltid er vanskelige å nå - der er det ingenting.

Vi har solgt rollerblades, duplo, lego og togbane, bøker, sko, klær og mye mer.

Du må gjerne se filmen og lese bøkene - men alt i alt så handler dette om verdier - hva skal få plass i ditt liv? Hva er ting verdt og hva koster tiden din?

Når jeg er hjemme nå ser jeg kritisk på alt jeg eier - skal dette få være med videre? Er det verdifullt for meg? Trenger jeg dette? 

Mer om hva jeg har funnet i prosessen, yoga og de 10 kiloene kommer jeg tilbake til i del 2.

Stress (Podcast)

matthew-henry-58760-unsplash.jpg
  • Hvordan snakker vi om stress og hva er det som gjør det så vanlig å være stresset?
  • Hvordan ønsker vi å bli møtt i stressede perioder? Er stress negativt eller positivt? 
  • Mine erfaringer, kunnskap og råd samt Lars sine tips og triks for å mestre stress.

Det var nettopp en uke her - som var ganske drøy, noen dager og uker er så intense at det er nesten morsomt. Jeg kjenner og mange som har blitt utbrent og som har kjørt for hardt for lenge. I denne episoden håper jeg du vil kjenne at det er noe som er mulig å endre. 

Anbefaler i samme slengen denne ted talken:

Livsgnist? Nei takk...

flowers.jpg

Snø i mars, DAB radio, høy skatt, travelhet og lenge til vi blir pensjonert. Heldigvis er ikke 1. eller 17. mai på en søndag i år - det hadde veltet hele våren. 

Her en dag hadde jeg kurs for en gjeng som ikke hadde noe særlig bra arbeidsmiljø. En og en kom inn i rommet - der jeg stod klar for å si hei og ta imot dem. De ser ned - møter ikke blikket mitt, mumler forsiktig "hei" om de lager lyd i det hele tatt. Etter en stund kommer det inn en dame - hun ser med forskrekkelse at det ligger notatblokk og penn på bordene der de skal sitte. Hun sier høyt - "å herreguuuuud - må vi notere?!"

Litt senere i samme kurs skulle vi ha mat - da hadde ikke vedkommende som til vanlig ordnet tallerkener og bestikk fått beskjed. Hun ble sittende. Jeg fant til slutt kjøkkenet selv. Når hun ikke hadde fått beskjed tidligere var det ingen bjeller som ringte om at hun kanskje kunne gjøre noe med saken når det trengtes i det øyeblikket. 

Dette er ikke helt hverdags - men ikke så langt ifra. Det virker som om noen har gitt opp - de har ingen ambisjon igjen for livet sitt - det handler bare om å holde ut... Livsglede, "nei takk" liksom? 

Hvis du ikke liker der du er - vær så snill og flytt deg (psykisk og muligens fysisk) du er ikke et tre! Klaging og surmuling, negativitet og problemfokus - det smitter sterkere enn det hissigste magevirus. Holdninger, tanker, verdier og atferd kan trenes på akkurat som alle andre muskler.

Her er mine beste øvelser for å styrke livsglede/gnistmuskelen:

1. Øv deg på å se behov rundt deg - det føles veldig godt for livsgleden å bidra, bety noe for andre, hjelpe til - vær et redskap i samfunnet, og tenk da vi har et stort spekter, noen kan være gravemaskin, andre neglesaks. Veldig forskjellige oppgaver - men begge gjør en forskjell. Finn din greie - det du er god på og liker. Verden trenger at vi hver enkelt bidrar positivt med det vi kan.

2. Snakk om det du frykter mest med en du stoler på, som gjør deg godt. Når vonde følelser deles gjør de mindre vondt. 

3. Kjernemuskelen i livsgledemuskulatur er takknemlighetsmuskelen, vi kommer ikke utenom. Hva er du takknemlig for akkurat nå? Hva tror du andre syns du er heldig for?

4. Se deg selv på ny. Tren deg opp til å bli glad i den du ser i speilet. Ta vare på deg selv. Legg inn i kalenderen denne uken - tid og energi til deg selv. Gjør det nå! Lag en liste over hva du liker, dine preferanser!

5. Bli bevisst hvordan du snakker både inni hodet ditt og det du sier ut. La det gå en dag, kanskje to helt uten klaging. (klaging er noe helt annet enn å si at du har det tøft eller at det er ting i livet som er vondt akkurat nå, jeg snakker om sånn der været, trafikken, jobben du ikke liker, folk som irriterer deg, sånn negativt sladder som ikke fører med seg noe godt for noen.) 

6. Ingen av oss overlever livet. Jeg snakket med en venninne for en stund siden om det at hun kanskje ikke blir så gammel som hun hadde håpet. Hun har uhelbredelig kreft. Hun sier at livsperspektivet endrer seg når man lever med sykdom. Jeg tenker alltid at hver dag kan være den siste, ikke som at det skremmer meg - men mer som en motivasjon til å leve mest mulig. Til å bevege meg videre fra det som ikke funker, til å gi og være til nytte. Det er markløftet og knebøyen i livsgledetrening, å sette pris på dagene - siden livet er en gave vi ikke vet hvor lenge vi har. 

Endelig mandag! 7 ting vi kan lære av Marius

fullsizeoutput_6609.jpeg

I begynnelsen trodde jeg at Marius var utelukkende opptatt av sånn - gi F - jobb hardt, press deg selv - bli best hele tiden greier. Jeg tok feil. Nå skal jeg fortelle hvorfor Marius er en skikkelig favoritt for meg og hva jeg lærer av han:

  1. Marius deler raust av sine smeller i livet som kan være ganske skamfulle for mange - han bryter barrierer og byr på seg selv for å hjelpe andre.
  2. Marius er lojal og har skikkelig stayerevne. Han går inn for det han sier og fokuserer på det som skal til for å nå de målene han og teamet setter seg.
  3. Marius er mer enn bare prat. Han tar toget fra Larvik til Oslo (2 timer hver vei) for å hjelpe til på min boklansering før han toger hjem igjen samme kveld. Han stiller opp og gir, gir og gir.
  4. Marius er ekte han har et hjerte av gull, han vil virkelig bare gjøre verden litt bedre med å hjelpe barn, ungdom og voksne til å tenke bedre tanker og gjøre hverandre godt. 
  5. Marius har en enorm evne og vilje til å glede seg på andres vegne - dette får jeg nyte godt av og gjør at jeg ofte deler bra ting som skjer med han. Jeg vet at han blir skikkelig glad med meg. Og som vi vet når følelser som kjennes gode deles - forsterkes de.
  6. Marius jobber smart, fokusert og hardt  - han tenker langsiktig og bygger stein på stein. Han mener at alt er mulig, og er en av de veldig få jeg kan drømme stort med. Han lever og ånder det han driver med. Det er enormt inspirerende.
  7. Marius holder oppe dører både i hverdagen og mer metaforisk. Han fremsnakker, bygger team og åpner dører for nye muligheter. 
fullsizeoutput_65f8.jpeg

I dag har Marius bursdag og jeg har lyst at han skal få litt mer enn det han gir akkurat idag. For Marius er et pluss menneske, en sol og en verdistemme som kjemper for alt som er godt og viktig for oss. Han skriker ikke etter oppmerksomhet - han fremhever ikke seg selv - derfor vil jeg gjøre det, fordi sånne som Marius trenger vi. Han er en del av Fearless Mind og du finner han på instagram @mariussoerlie.

Imorgen er det "The international day of happiness" - tenk gjerne over hvem som gir deg ekstra glede - si det til dem og husk alltid at delt glede er dobbelglede!

 

Når jobben vinner over barna

omsorg.jpg

..som idag. Jeg sitter i skrivende stund på et hotellrom i et forblåst Farsund, jeg er to og en halvtime hjemmefra. Om noen få timer skal jeg holde foredrag for 200 foreldre. Jeg skal gjøre mitt beste foredrag noensinne, for dette kostet mine nærmeste mye og da skal jeg jammen meg gi alt. Foredraget handler i stor grad om å være tilstede, anerkjenne følelser, bygge empati, om gleding og gi barna verktøy til å mestre livet.

Ironisk nok er mine egne barns status er følgende: Han ene kastet opp kl 02.30 inatt, han ble med meg på 2,5 timers roadtrip idag - og må se på Netflix mens jeg skal stå på scenen snart. En annen sønn ville ikke gå i barnehagen idag - han ville være med meg. Tårene rant både hos meg og han idag morges. Jeg biter tennene sammen, jeg kjenner ikke etter - jeg unngår det. Neida. Dette går fint.  Kl 15.30 ringer barnehagen og sier at også han har kastet opp. Barnvaktplan B ryker og Nødplanen må ta over.

Skyldfølelsen er stor. Hjemme med sykt barn funker liksom ikke så bra som foredragsholder. Å stå og snakke med andre foreldre i kveld når jeg egentlig burde vært hjemme og tørket oppkast - det gir meg en følelse av å ikke strekke til og ikke planlegge godt nok, den kjipe følelsen dekker hele meg akkurat nå. Kjipest syns jeg det er at jeg ikke er tilstede når de virkelig trenger meg.

Det irriterer meg litt at vi ikke kan snakke mer om utfordringene ved å være hardtarbeidende entreprenører, medarbeidere eller ledere og foreldre. Jeg oppfatter det som at vi skal late som at det ikke gir utfordringer og dilemmaer. (eller når det tas opp som dilemma er det ofte slik at vi må legge listen ned og tåle mer rot og mindre tid til trening, altså det er ikke der skoen trykker som verst tror jeg.)

Istedenfor å slutte å spørre mødre om disse "hjemmebane" spørsmålene (fordi det er kjønnsdiskriminerende) syns jeg vi skal fortsette samt BEGYNNE å stille disse spørsmålene til fedre. Så kan vi alle sammen finne en god løsning på hvordan vi kan gjøre et godt stykke arbeid uten at våre barn må svi på sårbare dager - om det er mulig da.. hva tror du?

9 "do's and dont's" til å bli en effektfull formidler

jason-rosewell-60014-unsplash.jpg

"Hvordan blir du trygg på scenen? Blir du aldri nervøs? Hvordan tør du snakke foran så mye folk?"

Disse spørsmålene får jeg jevnlig. Etter å ha snakket for tusenvis av folk de siste årene - har jeg alltid vært sulten på tilbakemeldinger på hva jeg kan gjøre bedre. Derfor får dere her mine 9 beste tips til hvordan du kan bli en strålende formidler - basert utelukkende på mine meninger, preferanser og erfaringer.

1. Alfa og omega - ha et budskap som gir verdi! 

Har du ikke dette trenger du ikke flere tips. (noen vil stå på scenen for egen glede - det skinner lett gjennom om fokuset er på deg og ikke de som skal "få noe" i salen) For å være en god formidler må du ha noe å formidle som gir verdi til andre.

2. Vær deg selv, det er den beste deg.

By på deg selv og dine historier, miks det med relevante studier, fakta og tips. Folk vil ha ekte vare- det råe, det som gir gjenklang, det folk kan kjenne seg igjen - vit hvem du snakker til og bruk et språk og eksempler de kan kjenne seg igjen i.

3. Gi konkrete tips - ikke bare sånn "føl på frykten, gjør det likevel"

Fortell da om en gang du faktisk var redd og gjorde det likevel - gi tips fra det du lærte. Ikke snakk bare konseptuelt - da tror jeg ikke på deg.

4. Ikke undervurder publikumet ditt

Ikke overvurder heller. Dette er en kunst - tren deg på å føle hvor publikum er og juster i forhold til det (ofte så er de ikke samme sted, dette kan være litt utfordrende, derfor er det greit å ha spekter i det en formidler, slik at det blir nyttig for flest mulig) Gjør din research. Sett deg inn i publikums perspektiv, liv og hverdag.

5. Ikke le når det ikke er morsomt.

Been there, done that. Den nervøse latteren som gjør meg uangripelig. Ta heller et punktum. Stillhet. Ta deg selv på alvor, du trenger ikke unnskylde deg selv. Du har ordet, du er god nok. Finn din styrkeposisjon. Kjenn at bena er plantet på jorden, ryggen er sterk, hjertet stort og kraften i å snakke om det som betyr mest for deg er din superkraft. 

6. Stillhet er undervurdert.

Ta pauser - la publikum få tenke, stiller du et retorisk spørsmål, la det synke inn. Øv deg på ulike tempoer og bruk stemmen for å forsterke eller understreke det viktigste.

7. IKKE HA MYE TEKST PÅ EN SLIDE om du vil de skal lytte til deg. Publikum leser eller lytter - de gjør ikke begge deler samtidig.

8. Ha det gøy, da slapper folk av. 

9. A L D R I   gå over tiden du har fått til disp. Hold deg innenfor tidsskjema, A L L T I D.

Nå.. gå å spre det budskapet du tenker at verden trenger! 

Du er ikke alene, rar, spesiell eller unik!

phil-coffman-161251.jpg

Behovet for å høre til - være en del av noen flere - kjenne mindre på selvstendig individualitet jeg, meg og mitt - og mer på fellesskap, flokk, oss og vi. Det har vært mitt ønske lenge - og er nok nært kjernen på hvorfor jeg gjør det jeg gjør.

"Jeg passer ikke inn noe sted, jeg har ingen gjeng." "Jeg føler meg annerledes. Er jeg rar? Er de andre rare?" Kanskje du tenker dette innimellom, det har hvertfall jeg gjort mange ganger - tankene mine går der fortsatt noen dager. Enten er jeg ikke hipsteraktig nok, ellers mangler jeg det "normale" - av og til gjør jeg for mye ut av meg, andre ganger ekskluderer jeg meg selv fra andre nordmenn - jeg er jo ikke "sånn", det er bare resten. Jeg burde vært født i et annet land også videre. 

En av de tingene som kan få frem misunnelsen min er på dem som har en gjeng, kanskje hatt den samme gjengen "alltid". De tilhører.  De vet hvem som er med på 17.mai og nyttårsaften - det er ukomplisert - det er jo gjengen. I gjengen ser jeg for meg lojalitet, takhøyde, glede, sorg, tillit og hjelpsomhet. Jeg har nok glorifisert disse gjengene litt. Sorgen over å ikke ha noen gjeng har fulgt meg i endel år - nå tenker jeg at jeg tilhører mange gjenger, ikke helt men delvis. Og på slutten av dagen tilhører jeg meg selv, hvor enn jeg er, har jeg en plass. Det er en lettelse å tenke sånn. Hvorfor skulle jeg ikke høre til? 17.mai og nyttårsaften kan jeg invitere bra folk til, jeg trenger ikke å sitte som et offer for mangel på en barndomsgjeng.

Over lang tid har jeg jobbet med disse endringene i tankene mine:

1. Snu fokus fra ditt eget hode:

Å føle seg utenfor handler innimellom om å være altfor mye i eget hode. Hvordan ser jeg ut? Sa jeg noe dumt nå? Ser det ut som jeg er alene her? Hva tror folk om meg nå? SNU dette til - Hvem kan jeg gi en godfølelse nå? Hvem står alene her? Nå skal jeg få noen andre til å føle seg sett. Det handler jo ikke bare om meg!

2. Se etter likheter

Er du fokusert på å se etter hvorfor du er annerledes, vil du alltid finne bevis på det. Ser du etter hva som binder oss sammen - fokuserer du på været for eksempel da har vi alle noe å snakke om. Andre spørsmål som kan stilles er jo - hvordan har du det? Hva tenker du på om dagen? Hva er du engasjert i? Hva fikk deg til å kommer her idag? Se utover, grav frem nysgjerrigheten din. Du er sannsynligvis ikke så rar, unik og annerledes som du tror... 

Let etter bevis på at vi hører til og våg å tro på det. Det kjedelige er jo at vi kommer til å finne ut at vi er ganske så like og at vi ikke er så spesielle som vi liker å tro. 

(Dessuten så vet jeg ingenting om hvor spennende det er å være i en gjeng som har kjent hverandre i 10-20-30-40 år, kanskje jeg skal slutte å savne noe jeg ikke vet hva er.)

For mer på dette temaet sjekk: Brene Browns - Braving the Wilderness! + En podcast om temaet kommer snart i samarbeid med Følelsessenteret.

Endelig mandag og ting vi kan lære av Ewy!

EC78720D-D9DF-4DCE-A075-970F27B45391.jpg

Mye i livet er flaks. Jeg har hatt en god del av det. En av mine flakser er lederen jeg møtte i en alder av 15. Mitt første møte med ledelse på jobb var det fine mennesket Ewy B. Myrhaugen. Ewy hadde alltid en stor plakat på døren sin hver mandag - som sa "Endelig mandag!" Så uansett hvor trøtt, sliten eller lite klar for mandag jeg eller andre var - så endret den plakaten og i hovedsak dama bak plakaten - hele dagen. Det ble en god ukestart.

Jeg lurer av og til på hvordan livet mitt hadde vært om jeg ikke hadde kjent Ewy... Kanskje du og har en sånn Ewy i livet ditt? (Har du fortalt mennesket hva han eller hun betyr for deg?)

Ewy er bare et helt spesielt fint menneske.

10 ting vi alle kan lære av Ewy:

  1. Ewy stiller åpne spørsmål- Hun gir ikke råd om du ikke spør om det, hun prøver ikke å overbevise om at hennes virkelighet er den beste.

  2. Ewy lytter mer enn hun prater - Det gir rom for å bygge opp andre, hun søker virkelig forståelse. 

  3. Ewy er tilstede - Jeg har aldri sett henne scrolle på telefonen i et møte eller når vi er sammen. Hun ser på meg. Blikkontakt. Akkurat der og da er det ingenting annet i verden som er interessant. 

  4. Ewy har et særdeles åpent sinn- De 17-18 årene jeg har kjent Ewy har jeg aldri hørt henne si et stygt ord om noen. Sak ja, person nei.

  5. Ewy er tydelig på forventningsavklaringer - Denne er det mange som misser på det ute - hadde alle gjort dette hadde verden vært fredeligere. Herlighet.

  6. Ewy finner og tar seg tid - Den viktigste ressursen tid, den finner Ewy. Og når hun ikke har tid sier hun det. Dermed er hun alltid tilstede der hun er. 

  7. Ewy har tro på folk - Hun er 20 år eldre enn meg, og har ikke en eneste gang brukt det mot meg. Hun ser enkeltmennesket og får folk til å føle seg vel. Jeg vet ikke helt hvordan hun gjør det. Det er bare en så stor del av hva hun utstråler.

  8. Ewy smiler mye - og det smitter. I tillegg så er hun skikkelig raus med gode ord og oppmerksomhet. Det er nesten ingen som få meg til å tro så mye på meg selv som Ewy. Hun gleder seg med. Det er en egenskap jeg virkelig setter pris på.

  9. Ewy setter grenser - Jeg vet hvor jeg har Ewy og det skaper...

  10. Ewy = tillit

Hun vet ikke at jeg skriver dette, men jeg håper at hun og andre som setter livsviktige spor i andres liv - det være på jobb eller i andre settinger vet hvor mye dere betyr for andre. Kanskje vi skal begynne mandager med en Endelig mandag velkomst, kanskje vi skal ta en runde på mandagsmøtet om hva som går bra om dagen, hvem som trenger ekstra oppmerksomhet og hvem vi kunne sett oftere?

 Til mandagsmøtet, screenshot gjerne:
- Hva ser vi frem til denne uken? 
- Hva gikk bra forrige uke?
- Hvor kan vi legge mer fokus for å oppnå det vi ønsker?
- Hva kan vi kutte ut?
- Hva kan vi gjøre denne uken for at det skal være godt å komme og være på jobb?

Ha en finfin uke med eller uten snø, og husk å send en melding til din Ewy person :)

 

 

 

Bli med inn i skamstuen?

rachael-gorjestani-282051-unsplash.jpg

Det går bra altså. Er litt stress og sånn, men det ordner seg. Smil, le, joda. Det ordner seg jo alltid. Flere av mine gode venner er strutser, det går altså så bra - alltid, la oss fokusere på de andre, så slipper vi og si hvordan vi egentlig har det.

Jeg har gjort dette (i flere år og selv om jeg vet at det er vanskelig å endre oss før vi virkelig presses smertefullt opp i et hjørne), så vil jeg komme med en advarsel: IKKE VÆR EN STRUTS. Den sanden kan bli fryktelig seig og vanskelig å komme opp av. Strutser i seig sand kan etter min observasjon få meget stive nakker, opplevelse av pustebesvær og tette tårekanaler.

Vær en elefant: Kanskje litt voldsom overgang, likevel kan det være en nyttig øvelse. Hva er det? Det er sånne som setter spor, som sier ifra, setter grenser og tør å ta plass. Jeg vet egentlig svært lite om elefanter, men jeg tenker at det kan være en fint bilde.

Hokus, pokus, fokus... Om jeg unngår å innrømme og føler det jeg føler så vil det sikkert gå bort. Fordi det vi fokuserer på får vi mer av... Så jeg prøvde å fokusere på alt jeg er takknemlig for å ikke innrømme at det er noe vanskelig, vondt og sårt hos meg.

Jeg er opptatt av å bli likt, er sensitiv og innimellom redd for dårlig stemning, jeg syns sinne er en skummel greie, og i meg selv har jeg aldri funnet en god nok grunn til å bli sint. Det er en del av hvem jeg er.

Det at jeg er sensitiv er en av mine beste styrker fordi det gjør meg god med folk, det at jeg er redd for dårlig stemning – gjør at jeg er ganske god på å skape god stemning, så det er mye bra her. Enda bedre er det når jeg og tåler baksiden – når jeg tillater meg selv å få lov til å føle. Når jeg ikke trenger å dømme meg selv eller andre for at de opplever og kjenner som de gjør.

Skamstuen: Jeg vet at det fortsatt bare er februar, men kanskje vi kan begynne allerede nå å forberede til livets viktigste vårrengjøring – lese gjennom og redigere arkivet gjennom å lufting av teppene i tankerommet, tørke støv av barndommens speil, invitere inn en venn i skamstuen som kan være der for deg når du rydder, leser og kaster de gamle sannhetene om hvem du er og ”må” være.

Kanskje du til og med vil se at når den første vårrengjøringen er tatt – så vil du føle deg lettere, mindre redd, klar for nye kapitler - og ikke minst neste gang du skal inn i skamstuen vil støvet være bittelitt mindre kvelende, gulvet litt renere, kanskje med noen nye riper men dog– du vil se at alt det rommet du har unngått kanskje er det rommet som vil gi deg mest.

Det finnes ingen negative eller farlige følelser. Kanskje foreldrene eller besteforeldrene dine sa til deg at du ikke skulle grine, eller i dette huset er vi ikke sinte. De snakket ut fra sin kompetanse, fra hvordan de hadde det når de var små, heldigvis går verden videre.

Det er det aldri for sent for endring, å akseptere alle følelser.

Det er ingenting som er knust: Min erfaring er at når jeg tar på meg støvlene og står i dritten – da blir jeg den beste Sirien jeg kan være, ikke bare for meg selv, men også for andre. Når jeg tør å besøke og anerkjenne skamstuen så blir den nesten litt fin. For skamstuen den har en plass hos meg – jeg kommer ikke til å rive den ned eller låse døren. Jo oftere jeg går inn der, jo lysere blir den – jeg ser klarere, jo oftere jeg forteller andre om hvordan min skam ser ut – jo sterkere blir jeg og folkene rundt meg.

Du og jeg er ikke knust, vi trenger ikke fiksing.

Jeg har verken ønske eller tro på at livet mitt skal være uten utfordringer, tenk så kjedelig det hadde vært. Jeg har heller ikke tro på at jeg vil bli kvitt sorgen over at noen drømmer gikk i vasken, noen relasjoner visnet bort. Det er trist og det trenger ikke endre seg. Men jeg takler det, jeg tåler det, jeg aksepterer det og det gjør meg sterkere og mer åpen for å komme på besøk i din skamstue uten behov for å ommøblere. 

Share some shame og inviter noen du har tillit til på en kaffe i skamstuen!

Den tredje barneboken kommer til å handle om dette, den er på vei. For mer fag på området sjekk Susan David.

(Sjekk gjerne boken Emotinal agility av Susan David og hennes TED talk)

Velkommen til min verden!

Tanken om at det jeg skriver må deles mange ganger på face, og aller helst komme på trykk i en avis har paralysert meg. Jeg har lagt listen altfor høyt.

Om én får noe utav det - da er det verdt å skrive det. 
fullsizeoutput_671b.jpeg

(Dette kom jeg frem til i en fin samtale med SoMe-dronning Astrid Valen-Utvik. Takk, Astrid!)

Nå vil jeg blogge ofte. Ikke bare om sånne lange, store tanker om samfunn, verdier og holdninger, oppvekst og relasjoner. Nei - nå kommer jeg til å blande det fint med hverdagen. Jeg føler ikke jeg har noe "hver dag". Få dager er like i mitt liv, det vil dere få lest mer om.

Etter godt over tre år som entreprenør er det hvertfall én ting jeg er helt overbevist om, det er at:

Når jeg deler det som river i hjerteroten og tårekroken - det rører. Når noe beveges, utvikler vi oss - vi får ny innsikt og forhåpentlig klarere og bredere utsikt. Det er målet med min blogg. Bygge tilhørighet og fellesskap gjennom å dele min menneskelighet med din. Vi er aldri alene.

Her er menyen for tiden fremover:

  • 50% mamma

  • Bra folk

  • Gleding

  • Mat og følelser

  • Minimalisme

  • Livet på jobb

  • Reiser 

  • Relasjoner

  • Selvrefleksjon

Jeg ser frem til å legge listen akkurat der jeg føler for og jeg håper du gjør det samme.

siri-signatur.jpg

 

 

Selvstendighetens pris

ensom.jpg

Jeg har vært selvstendig lenge, helt til de siste ukene har jeg tenkt på det som en enorm styrke. Kanskje det har vært en slags avhengighet - å være selvstendig?

Selvstendig - avhengig

Ordet selvstendig defineres som : ”En som selv bestemmer og tar ansvar.” I og for seg er dette fint og bra. Så vet vi jo at for mye av en styrke, blir et overslag som kan skape utfordringer. Jeg oppfatter at ordet selvstendig, har en ganske vid betydning i å klare seg selv, fullt og helt i vårt samfunn.

Ansvar og handlingsrom til individet er viktig, helt fundamentalt og en grunnverdi. Så tenker jeg – banalt som det er: Vi vil vel ta vare på hverandre, fellesskapet, naboen, bussjåføren, kollegaen også? Ikke bare i tankene, også i handling, bygge relasjoner, bygge fellesskap og tilhørighet, bygge opp menneskene vi treffer på vår vei. Til og med tørre å si at vi er avhengige av hverandre. Vi er selvstendige og avhengige.

Fastlåst

Hvor mye vet vi egentlig om hverandre?

Jeg så nettopp på dokumentaren ”Sykt perfekt” der sier hun ene: ”Jeg smiler hele dagen, når jeg kommer hjem og låser døren – da låser jeg opp meg selv”, dette sier hun gråtende i dusjen.

Skal vi virkelig ha det sånn, at selvstendigheten står i veien for å være medmennesker?

Sterk – sterkere – usikker

Å være alene krever mye styrke. Hele skoletiden ble jeg vandt med å bli avvist og skuffet, spesielt av jentegjenger. Følelsen av å tro at ”du er med i gjengen”, helt til du finner ut at det var feil. Æsj – den følelsen er så skamfull, flau og ekkel på en gang.

Disse erfaringene gjorde meg enda sterkere. Med styrken kommer også usikkerheten på hvem jeg kunne stole på. Dette forsterket behovet for å være selvstendig, sånn gikk dagene på skolen. Ønsket om å være med i en gjeng var stor. Jeg er ikke best alene.

Selvstendighetens pris:

Vi tør ikke å be om hjelp?

Vi blir ensomme?

Vi er for stolte og selvhøytidelige?

Vi får mange som må låse døren hjemme, for å låse opp seg selv?

Nei, dette vil jeg ikke være med på – selvstendighet er en styrke, men den har sin tålegrense.

 

Hjelp, noen?

-       Tenk hvis vi kunne trent oss selv, barna, ungdommen og andre rundt oss på å be om hjelp?

-       Tenk hvis vi kunne tenkt på det som en forsterking av fellesskapet og trenge hverandre, hvilken flokk kunne vi da blitt?

-       Tenk om vi alle var ”på” for å se behov hos andre. Ta ansvar, ikke bare for oss selv – men også for å hjelpe og bidra... Ser du noen som trenger hjelp, er det ditt ansvar. Ikke tenk at noen andre tar tak, de gjør med stor sannsynlighet ikke det.

 

Vi har det best sammen

Gode, nære relasjoner er viktigere enn alt annet for et godt liv. Ja, det er helt sant! Det er mange store, vel anerkjente bevis på dette.

Jeg har troen på medmennesker. Vi er våre relasjoner. Alene er vi ingen. Det er en styrke å trenge andre.

Passe selvstendig, passe avhengig.

6 tips til å lede med eller uten tittel

folkpåveiopp.jpeg

Ekte involvering, empati, lytting, gode spørsmål… Vi snakker ofte om det samme igjen og igjen, jeg er klar for å gjøre mer!

Jeg syns vi kan begynne å se på ledelse som noe større, noe bredere, noe som handler om hvem du er, uansett hvor du er. Kan vi begynne å se på ledererfaring inn i skolesystemet? Kan vi lære barna våre elementære ferdigheter tidligere? Kan vi tenke at vi trenger flere uformelle ledere som er endringsagenter for et bedre samfunn? Kan vi bruke alt det vi kan og vet fra organisasjoner på en nyttig måte på andre arenaer?

Det er ledere overalt, i køen på butikken, på flyet, på foreldremøter, på skolen, på jobb og på eldresenteret. Tenk på en sykepleier, lærer, politi, lege, eller en advokat. Alle trenger å vite hva som motiverer, at folk stoler på dem, at de kan gå foran. De trenger å kommunisere tydelige budskap, de trenger å vise omsorg og bygge menneskene rundt seg. De omtaler ikke det som ledelse.

For kjært barn, mange navn; Relasjonsledelse, autentisk ledelse, verdibasert ledelse, transformasjonsledelse. Jeg har studert alle og konklusjonen er den samme: Det handler om å bry seg, se menneskene og ville dem vel. Hvorfor er det da så vanskelig å gjøre det i praksis? Kanskje først og fremst fordi vi alle er styrt av følelser i større eller mindre grad, fordi vi hater å bli avvist eller se dumme ut. Fordi det vi innerst inne vil, er å bli sett og anerkjent for den vi er: Leder eller medarbeider, barn eller voksen, lærer eller elev, politi eller tyv, prest eller pøbel.

6 punkter til hva kan vi gjøre mer av for å spille andre gode på ulike arenaer, og derigjennom skape en bedre organisasjonskultur og et bedre samfunn?

1. Husk at det er alltid mer med et menneske enn det du ser. Se om igjen og om igjen. Respekt betyr direkte oversatt fra latin, re= om igjen, spekt= å se. Vær raus.

2. Lytt og se. Legg merke til hvem som snakker mest og hvem som lytter. Mestrer du balansen mellom å snakke og lytte - da er et godt fundament på plass. Det høres kanskje banalt ut, men her er det mye ubalanse ute og går. Det handler om å ta plass, og gi rom. Når du prater, sier du ting du vet og kan fra før. Når du lytter har du mulighet til å lære noe. I tillegg bygger du personen som snakker ved å vise din interesse.

3. Vi kan gå tettere på, tørre å stille de ubehagelige spørsmålene. Tørre å stå i ubehaget. Være ærlige om det som er vanskelig. Hvis den andre ikke tar initiativ til å snakke om elefanten i rommet - gjør det selv!

4. Vi kan stille flere spørsmål, undres mer. Bli gjerne forbløffet, hold på nysgjerrigheten. Vi kan slutte å anta og heller skru opp interessen for hverandre. Vi kan utfordre våre egne standpunkt og oppfatninger oftere.

5. Tro på menneskene rundt deg, tro at de vil vel. Tro at de har ressurser. Tro at de kan få til noe. Tro på deres evner og intensjoner. Å ha tro på = vise tillit.

6. Vis kjærlighet. Kjærlighet er den mest verdifulle følelsen vi har. Den er vår beste medisin, den er bedre enn proteiner når det gjelder å bygge mennesker. Med ekte kjærlighet finnes det anerkjennelse, varme, trøst, støtte, velvilje, verdighet og trygghet.

En ekte leder er en som folk har lyst å følge, ikke bare fra 08-16, men hele tiden. En ekte leder kan sånn sett ikke definere sin egen rolle, det er folkene rundt som avgjør. Du kan være en rollemodell, en inspirator, en med masse kjærlighet til mange mennesker, du trenger ikke å ha "leder" på visittkortet eller som stillingstittel for å få til dette.

Det er det bevisste vi kan gjøre noe med. Når vi vet hva som skal til- så må vi gjøre noe. Velge å ta action. Det er enklere å snakke og skrive, mye vanskeligere å handle. Troverdighet handler om samsvar mellom det vi sier og det vi gjør. Alltid.

Hva gjør du nå? Er du klar for å gjøre mer av det du tror på? Hvis ja – da er det bare å starte - i dag!

Når tar du av deg jakken?

ytterjakka.jpg

Det krever mye av både mot og sårbarhet å gå tett på i relasjoner. Det krever at jeg går inn i mitt eget følelsesregister. Det krever at jeg stiller spørsmål ved mine egne sannheter. Å være opptatt av relasjoner og hverandres følelser er kjempetøft. Det kan gjøre veldig vondt. Å vise empati. Ikke bare ved å sette seg inn i andres tanker, men også kjenne på følelsene til andre. Det er hardt det. For det krever at vi bryr oss. Det er ikke mykt og fløyelsaktig. Det er rått, ufiltrert og til tider veldig vondt.

Jakken og feigheten

I kjelleren min bor det to unge voksne, som kom hit for noen år siden som mindreårige flyktninger fra Irak. Jeg er nede og snakker med dem innimellom. Jeg går inn. Jeg beholder jakken min på. 

Jeg er feig. Livet i 1. og 2. etasje er så behagelig. 

Det føles for mye for meg. Jeg er redd for å gå inn og ikke komme meg ut igjen. Derfor er jakken på. Det er lettere å sende penger. Gi bort tingene som jeg egentlig ikke trenger. Lettere enn å gå nært inn på Nazeem og Atiifa. Tenk om jeg blir for involvert? Tenk om de blir "avhengige" av meg? 

Jeg overvurderer nok min rolle. De trenger meg ikke, men de trenger at noen ser dem. Siden vi bor i samme hus kan det godt være meg. Folk rundt meg og «Siri i hodet» sier; "Nei, Siri du har nok du. Tre barn og jobben din og alt." 

Men jeg har bestemt meg. Jeg skal begynne å ta av meg jakken. 

I organisasjoner

Hvordan "takler" vi de som er, eller har vært sykmeldte? De som har vært eller er i tung sorg? Der det har vært konflikter og baksnakking? Hvordan forsoner vi?  Hvem har ansvar for at dine relasjoner skal fungere på en god måte? De som mister jobben sin? De som har det vanskelig på hjemmebane?

Avvise eller unnvike

Jeg husker enda da jeg var 16 år på treningsleir i Spania. Bestemoren min hadde akkurat gått bort, og jeg fikk beskjeden da jeg var på tur. Jeg syns det var trist, og det gjorde meg kanskje ekstra sårbar den uken. Jeg trodde jeg hadde noen venner der. En kveld sa vi godt natt og vi lå alle fire jentene på et rom. Jeg våknet litt senere. Ingen av dem var der. De hadde reist inn til havnebyen Puerto Banus uten meg. De ville ikke ha meg med. Derfor var det best å late som om vi alle skulle sove, så slapp de å avvise meg. 

Jeg husker og godt et foredrag jeg holdt som relativt ny for noen år siden, der en liten gjeng bare bestemmer seg for å ikke si noenting. Det er det verste ofte, alt som ikke blir sagt. Så merkes holdninger og antakelser så uendelig godt.

Det er ikke lenge siden jeg hørte om en ung mann som ble permittert på e-post en fredags ettermiddag klokken 15.55. Å bruke e-post på ubehagelige hendelser og personlige utfordringer er ikke greit. Eller hva med Marie som ingen klarer tryne på, og "alle" vet det bortsett fra hun selv. Det skjer mye i gangene rundt omkring. Når skal vi tørre å snakke med i stedet for om?

Tråkket på?

Når du kjenner det blir litt klam stemning eller at det skurrer skikkelig med en person, hva gjør du da? Når du blir beskyldt for noe som du ikke mener du har gjort? Når du føler deg misforstått? Når du føler deg tråkket på? Når du ser eller hører at andre blir tråkket på? Hva gjør du?

Noen kan være snille 

Når er det vi glemmer at alle er mennesker? At grunnleggende menneskeverd er akkurat det. At alle fortjener å bli behandlet ordentlig? Det er uendelig mye fokus på mobbing i den offentlige debatten, hva med å ha fokus på å være snillere med hverandre? Hva med å huske at også voksne kan bli lei seg og føle seg såret?

Er det "noen" som må fikse opp her, så kan jeg garantere deg at det er færre enn fire personer eller ingen som heter Noen i følge SSB.

Hardt, sårt og nesten alltid verdt det 

Å bevare integriteten under press. Å ta imot ubehagelige tilbakemeldinger. Å ta andres verdensbilde på alvor. Det gjør ofte vondt. Det rokker ved kjernen i oss. Tryggheten vår. Verdier. Å innrømme at jeg har tatt feil, si unnskyld, og vise likeverd. Å lytte, stille spørsmål, anerkjenne og gi tilbakemeldinger. Hardt, sårt og nesten alltid verdt det.

Vi må huske at vi kan være modige. Hver enkelt kan gjøre en forskjell. Du kan gjøre verden litt bedre der du er.

My life long struggle

sukkr.jpeg

I thought this level of honesty would be too revealing, maybe it is, still I choose to tell you about this. Because I know I am not alone, I know we need to talk more about what we feel ashamed of. This is my thing. This is my life long struggle. At this point I see how important it is, to put this shameful piece of me out there, for myself and all of you who can recognize some of the same patterns.

You name it – I’ve failed it

Personal trainers, Kayla Itsines, Lifesum, Bootcamps, Yoga with Kino, multiple bets with friends, strength training, Zumba (because it should be fun, right?), running, eating vegan, Paleo, Macrobiotic, diet this and that, not being on a project, one cheat day a week, one cheat day a month, you name it – I’ve failed it.

“Can’t you just grab one piece of chocolate?” No, I can’t. For some reason, I am not a “get the taste – and I will be happy” type of person. I am more a “eat everything with sugar that is available within a reasonable radius, eat until it’s gone. Then it will not bother me.” 

All the great advice about just eating one, no thanks – doesn’t work for me. To be honest, I believe that sugar is to me, what alcohol is to alcoholics.

 LACK OF SELF-DISCIPLINE AND STRENGTH?

Maybe you perceive me as weak by telling you this, maybe I have a lack of self-discipline which is quite shameful living in this society being an entrepreneur, responsible mother of three and even a certified coach?

Cause people who are lean, fit and eating healthy are the “best” amongst us? They are the “strong” ones who have everything under control. I will never be that good, thats been the truth inside my head for a while. I have always reached my goals, except this weight thing that keeps haunting me. I am so tired of having these projects every single January 1st, every Monday, every new month. Should I grab that piece of cake or not? Should I eat focaccia with aioli or just let it go? Maybe I should start to drink diet soda again, that could be a substitute for sugar? Or maybe it’s better to reflect on why sugar and binging has so much power over me, what does it give me – more than a sweet taste? When I’m alone, I can eat frozen chocolate cake (and though it's funny, it's not a joke).

WHY?

In short these are my findings after analyzing my thoughts, emotions and behavior for as long as I can remember: My need for sugar and unhealthy binging comes from dealing with everything on my own, subconscious stress, loneliness and fear of rejection. Instead of sharing my difficulties - I eat.

And this is one of my fears; that I meet you, we become friends – I trust you. I let you get to know me and I get to know a bit about you. I tell you my secrets and my dark sides – I feel that you want to be my best friend. Then you disappear, you leave me, and I’m alone.

The second scenario that frightens me is that if I tell you about my darker sides you want to give me lots of advice and fix me. I am not broken.

Food is faithful. It’s always there. When I feel stressed and lonely, it relieves the pain a bit, my brains reward center gets happy (for a very limited amount of time).

I don’t want to be a burden. I want people to have a good time when they are around me, I like to be the listener and help others. The ironic part is that I’m bad at saying; “I have a challenge – can we spend some time on figuring it out together, would you please help me?”  I want to be a hero for others, and it’s almost been impossible to be my hero. Cause I am dealing with stuff on my own, I don’t need anyone. Of course, that is not true. Instead of taking the risk of being rejected I stay independent. I think I am done with this now, with these words I am putting an end to this 31 year old pattern. My issues deserve a place too, I can take time to talk about my life as well – and I know that will be helpful to build mutual relations with people.

DON’T ESCAPE - HOLD ON!

I am not sure who I am with breaking this pattern. How is it for me to receive love? How do I care for myself, all of me – like I care about all of you? How do I give to myself all the good things I give to the world? How do I wish the best for myself like I do for others? 

I make my living out of giving to others and making the world more loving, caring and connected – that comes partly from my own need to love and be loved, to care and be cared for, to connect with all of you. That’s my purpose. To build human connection is my passion, it’s what I believe in.

Some of us go shopping, others drink, some do drugs, eat sugar and fast food, some get addicted to fitness – and are obsessed with their bodies. Do we get addicted to things that makes us escape our emotions? Does this escape gives us some experience of control, if so - why is control so important to us? Maybe it gives us a feeling of safety, something to hold on to -  well I think we should hold on to each other. To step up the level of honesty, to share our burdens and fears. To talk about the messy parts, that’s a good way to make things better. Be together.

You don’t have to tell me I’m pretty, or how lucky I am to have a healthy body, because I am grateful for my smile and for a body that is free of pain and works well.

SO WHY AM I WRITING TO YOU ABOUT MY LIFE LONG EATING ISSUES?

Because I believe in honesty, I believe that when we share our struggles something great happens. When we connect deep down – our relationships become stronger. When we understand the fact that everyone who is breathing right now, has some issue, something they worry about, a difficulty, that’s where we find an open door for connection. That’s where growth starts, that’s the place for unconditional love, genuine curiosity, that’s the place to give and to receive. That is a start of a more loving, caring and connected world.

P.S; I hope this gave you some courage, maybe a bit of motivation - to embrace your imperfections and share with people around you. It is never to late to break a pattern. You are not your thoughts, you are not who others tell you you are. You can create the person you want to become. Let's do this together. You are never alone.