Bli med inn i skamstuen?

rachael-gorjestani-282051-unsplash.jpg

Det går bra altså. Er litt stress og sånn, men det ordner seg. Smil, le, joda. Det ordner seg jo alltid. Flere av mine gode venner er strutser, det går altså så bra - alltid, la oss fokusere på de andre, så slipper vi og si hvordan vi egentlig har det.

Jeg har gjort dette (i flere år og selv om jeg vet at det er vanskelig å endre oss før vi virkelig presses smertefullt opp i et hjørne), så vil jeg komme med en advarsel: IKKE VÆR EN STRUTS. Den sanden kan bli fryktelig seig og vanskelig å komme opp av. Strutser i seig sand kan etter min observasjon få meget stive nakker, opplevelse av pustebesvær og tette tårekanaler.

Vær en elefant: Kanskje litt voldsom overgang, likevel kan det være en nyttig øvelse. Hva er det? Det er sånne som setter spor, som sier ifra, setter grenser og tør å ta plass. Jeg vet egentlig svært lite om elefanter, men jeg tenker at det kan være en fint bilde.

Hokus, pokus, fokus... Om jeg unngår å innrømme og føler det jeg føler så vil det sikkert gå bort. Fordi det vi fokuserer på får vi mer av... Så jeg prøvde å fokusere på alt jeg er takknemlig for å ikke innrømme at det er noe vanskelig, vondt og sårt hos meg.

Jeg er opptatt av å bli likt, er sensitiv og innimellom redd for dårlig stemning, jeg syns sinne er en skummel greie, og i meg selv har jeg aldri funnet en god nok grunn til å bli sint. Det er en del av hvem jeg er.

Det at jeg er sensitiv er en av mine beste styrker fordi det gjør meg god med folk, det at jeg er redd for dårlig stemning – gjør at jeg er ganske god på å skape god stemning, så det er mye bra her. Enda bedre er det når jeg og tåler baksiden – når jeg tillater meg selv å få lov til å føle. Når jeg ikke trenger å dømme meg selv eller andre for at de opplever og kjenner som de gjør.

Skamstuen: Jeg vet at det fortsatt bare er februar, men kanskje vi kan begynne allerede nå å forberede til livets viktigste vårrengjøring – lese gjennom og redigere arkivet gjennom å lufting av teppene i tankerommet, tørke støv av barndommens speil, invitere inn en venn i skamstuen som kan være der for deg når du rydder, leser og kaster de gamle sannhetene om hvem du er og ”må” være.

Kanskje du til og med vil se at når den første vårrengjøringen er tatt – så vil du føle deg lettere, mindre redd, klar for nye kapitler - og ikke minst neste gang du skal inn i skamstuen vil støvet være bittelitt mindre kvelende, gulvet litt renere, kanskje med noen nye riper men dog– du vil se at alt det rommet du har unngått kanskje er det rommet som vil gi deg mest.

Det finnes ingen negative eller farlige følelser. Kanskje foreldrene eller besteforeldrene dine sa til deg at du ikke skulle grine, eller i dette huset er vi ikke sinte. De snakket ut fra sin kompetanse, fra hvordan de hadde det når de var små, heldigvis går verden videre.

Det er det aldri for sent for endring, å akseptere alle følelser.

Det er ingenting som er knust: Min erfaring er at når jeg tar på meg støvlene og står i dritten – da blir jeg den beste Sirien jeg kan være, ikke bare for meg selv, men også for andre. Når jeg tør å besøke og anerkjenne skamstuen så blir den nesten litt fin. For skamstuen den har en plass hos meg – jeg kommer ikke til å rive den ned eller låse døren. Jo oftere jeg går inn der, jo lysere blir den – jeg ser klarere, jo oftere jeg forteller andre om hvordan min skam ser ut – jo sterkere blir jeg og folkene rundt meg.

Du og jeg er ikke knust, vi trenger ikke fiksing.

Jeg har verken ønske eller tro på at livet mitt skal være uten utfordringer, tenk så kjedelig det hadde vært. Jeg har heller ikke tro på at jeg vil bli kvitt sorgen over at noen drømmer gikk i vasken, noen relasjoner visnet bort. Det er trist og det trenger ikke endre seg. Men jeg takler det, jeg tåler det, jeg aksepterer det og det gjør meg sterkere og mer åpen for å komme på besøk i din skamstue uten behov for å ommøblere. 

Share some shame og inviter noen du har tillit til på en kaffe i skamstuen!

Den tredje barneboken kommer til å handle om dette, den er på vei. For mer fag på området sjekk Susan David.

(Sjekk gjerne boken Emotinal agility av Susan David og hennes TED talk)