Livsgnist? Nei takk...

flowers.jpg

Snø i mars, DAB radio, høy skatt, travelhet og lenge til vi blir pensjonert. Heldigvis er ikke 1. eller 17. mai på en søndag i år - det hadde veltet hele våren. 

Her en dag hadde jeg kurs for en gjeng som ikke hadde noe særlig bra arbeidsmiljø. En og en kom inn i rommet - der jeg stod klar for å si hei og ta imot dem. De ser ned - møter ikke blikket mitt, mumler forsiktig "hei" om de lager lyd i det hele tatt. Etter en stund kommer det inn en dame - hun ser med forskrekkelse at det ligger notatblokk og penn på bordene der de skal sitte. Hun sier høyt - "å herreguuuuud - må vi notere?!"

Litt senere i samme kurs skulle vi ha mat - da hadde ikke vedkommende som til vanlig ordnet tallerkener og bestikk fått beskjed. Hun ble sittende. Jeg fant til slutt kjøkkenet selv. Når hun ikke hadde fått beskjed tidligere var det ingen bjeller som ringte om at hun kanskje kunne gjøre noe med saken når det trengtes i det øyeblikket. 

Dette er ikke helt hverdags - men ikke så langt ifra. Det virker som om noen har gitt opp - de har ingen ambisjon igjen for livet sitt - det handler bare om å holde ut... Livsglede, "nei takk" liksom? 

Hvis du ikke liker der du er - vær så snill og flytt deg (psykisk og muligens fysisk) du er ikke et tre! Klaging og surmuling, negativitet og problemfokus - det smitter sterkere enn det hissigste magevirus. Holdninger, tanker, verdier og atferd kan trenes på akkurat som alle andre muskler.

Her er mine beste øvelser for å styrke livsglede/gnistmuskelen:

1. Øv deg på å se behov rundt deg - det føles veldig godt for livsgleden å bidra, bety noe for andre, hjelpe til - vær et redskap i samfunnet, og tenk da vi har et stort spekter, noen kan være gravemaskin, andre neglesaks. Veldig forskjellige oppgaver - men begge gjør en forskjell. Finn din greie - det du er god på og liker. Verden trenger at vi hver enkelt bidrar positivt med det vi kan.

2. Snakk om det du frykter mest med en du stoler på, som gjør deg godt. Når vonde følelser deles gjør de mindre vondt. 

3. Kjernemuskelen i livsgledemuskulatur er takknemlighetsmuskelen, vi kommer ikke utenom. Hva er du takknemlig for akkurat nå? Hva tror du andre syns du er heldig for?

4. Se deg selv på ny. Tren deg opp til å bli glad i den du ser i speilet. Ta vare på deg selv. Legg inn i kalenderen denne uken - tid og energi til deg selv. Gjør det nå! Lag en liste over hva du liker, dine preferanser!

5. Bli bevisst hvordan du snakker både inni hodet ditt og det du sier ut. La det gå en dag, kanskje to helt uten klaging. (klaging er noe helt annet enn å si at du har det tøft eller at det er ting i livet som er vondt akkurat nå, jeg snakker om sånn der været, trafikken, jobben du ikke liker, folk som irriterer deg, sånn negativt sladder som ikke fører med seg noe godt for noen.) 

6. Ingen av oss overlever livet. Jeg snakket med en venninne for en stund siden om det at hun kanskje ikke blir så gammel som hun hadde håpet. Hun har uhelbredelig kreft. Hun sier at livsperspektivet endrer seg når man lever med sykdom. Jeg tenker alltid at hver dag kan være den siste, ikke som at det skremmer meg - men mer som en motivasjon til å leve mest mulig. Til å bevege meg videre fra det som ikke funker, til å gi og være til nytte. Det er markløftet og knebøyen i livsgledetrening, å sette pris på dagene - siden livet er en gave vi ikke vet hvor lenge vi har. 

Når jobben vinner over barna

omsorg.jpg

..som idag. Jeg sitter i skrivende stund på et hotellrom i et forblåst Farsund, jeg er to og en halvtime hjemmefra. Om noen få timer skal jeg holde foredrag for 200 foreldre. Jeg skal gjøre mitt beste foredrag noensinne, for dette kostet mine nærmeste mye og da skal jeg jammen meg gi alt. Foredraget handler i stor grad om å være tilstede, anerkjenne følelser, bygge empati, om gleding og gi barna verktøy til å mestre livet.

Ironisk nok er mine egne barns status er følgende: Han ene kastet opp kl 02.30 inatt, han ble med meg på 2,5 timers roadtrip idag - og må se på Netflix mens jeg skal stå på scenen snart. En annen sønn ville ikke gå i barnehagen idag - han ville være med meg. Tårene rant både hos meg og han idag morges. Jeg biter tennene sammen, jeg kjenner ikke etter - jeg unngår det. Neida. Dette går fint.  Kl 15.30 ringer barnehagen og sier at også han har kastet opp. Barnvaktplan B ryker og Nødplanen må ta over.

Skyldfølelsen er stor. Hjemme med sykt barn funker liksom ikke så bra som foredragsholder. Å stå og snakke med andre foreldre i kveld når jeg egentlig burde vært hjemme og tørket oppkast - det gir meg en følelse av å ikke strekke til og ikke planlegge godt nok, den kjipe følelsen dekker hele meg akkurat nå. Kjipest syns jeg det er at jeg ikke er tilstede når de virkelig trenger meg.

Det irriterer meg litt at vi ikke kan snakke mer om utfordringene ved å være hardtarbeidende entreprenører, medarbeidere eller ledere og foreldre. Jeg oppfatter det som at vi skal late som at det ikke gir utfordringer og dilemmaer. (eller når det tas opp som dilemma er det ofte slik at vi må legge listen ned og tåle mer rot og mindre tid til trening, altså det er ikke der skoen trykker som verst tror jeg.)

Istedenfor å slutte å spørre mødre om disse "hjemmebane" spørsmålene (fordi det er kjønnsdiskriminerende) syns jeg vi skal fortsette samt BEGYNNE å stille disse spørsmålene til fedre. Så kan vi alle sammen finne en god løsning på hvordan vi kan gjøre et godt stykke arbeid uten at våre barn må svi på sårbare dager - om det er mulig da.. hva tror du?

Du er ikke alene, rar, spesiell eller unik!

phil-coffman-161251.jpg

Behovet for å høre til - være en del av noen flere - kjenne mindre på selvstendig individualitet jeg, meg og mitt - og mer på fellesskap, flokk, oss og vi. Det har vært mitt ønske lenge - og er nok nært kjernen på hvorfor jeg gjør det jeg gjør.

"Jeg passer ikke inn noe sted, jeg har ingen gjeng." "Jeg føler meg annerledes. Er jeg rar? Er de andre rare?" Kanskje du tenker dette innimellom, det har hvertfall jeg gjort mange ganger - tankene mine går der fortsatt noen dager. Enten er jeg ikke hipsteraktig nok, ellers mangler jeg det "normale" - av og til gjør jeg for mye ut av meg, andre ganger ekskluderer jeg meg selv fra andre nordmenn - jeg er jo ikke "sånn", det er bare resten. Jeg burde vært født i et annet land også videre. 

En av de tingene som kan få frem misunnelsen min er på dem som har en gjeng, kanskje hatt den samme gjengen "alltid". De tilhører.  De vet hvem som er med på 17.mai og nyttårsaften - det er ukomplisert - det er jo gjengen. I gjengen ser jeg for meg lojalitet, takhøyde, glede, sorg, tillit og hjelpsomhet. Jeg har nok glorifisert disse gjengene litt. Sorgen over å ikke ha noen gjeng har fulgt meg i endel år - nå tenker jeg at jeg tilhører mange gjenger, ikke helt men delvis. Og på slutten av dagen tilhører jeg meg selv, hvor enn jeg er, har jeg en plass. Det er en lettelse å tenke sånn. Hvorfor skulle jeg ikke høre til? 17.mai og nyttårsaften kan jeg invitere bra folk til, jeg trenger ikke å sitte som et offer for mangel på en barndomsgjeng.

Over lang tid har jeg jobbet med disse endringene i tankene mine:

1. Snu fokus fra ditt eget hode:

Å føle seg utenfor handler innimellom om å være altfor mye i eget hode. Hvordan ser jeg ut? Sa jeg noe dumt nå? Ser det ut som jeg er alene her? Hva tror folk om meg nå? SNU dette til - Hvem kan jeg gi en godfølelse nå? Hvem står alene her? Nå skal jeg få noen andre til å føle seg sett. Det handler jo ikke bare om meg!

2. Se etter likheter

Er du fokusert på å se etter hvorfor du er annerledes, vil du alltid finne bevis på det. Ser du etter hva som binder oss sammen - fokuserer du på været for eksempel da har vi alle noe å snakke om. Andre spørsmål som kan stilles er jo - hvordan har du det? Hva tenker du på om dagen? Hva er du engasjert i? Hva fikk deg til å kommer her idag? Se utover, grav frem nysgjerrigheten din. Du er sannsynligvis ikke så rar, unik og annerledes som du tror... 

Let etter bevis på at vi hører til og våg å tro på det. Det kjedelige er jo at vi kommer til å finne ut at vi er ganske så like og at vi ikke er så spesielle som vi liker å tro.

(Dessuten så vet jeg ingenting om hvor spennende det er å være i en gjeng som har kjent hverandre i 10-20-30-40 år, kanskje jeg skal slutte å savne noe jeg ikke vet hva er.)

For mer på dette temaet sjekk: Brene Browns - Braving the Wilderness! + En podcast om temaet kommer snart i samarbeid med Følelsessenteret.

Bli med inn i skamstuen?

rachael-gorjestani-282051-unsplash.jpg

Det går bra altså. Er litt stress og sånn, men det ordner seg. Smil, le, joda. Det ordner seg jo alltid. Flere av mine gode venner er strutser, det går altså så bra - alltid, la oss fokusere på de andre, så slipper vi og si hvordan vi egentlig har det.

Jeg har gjort dette (i flere år og selv om jeg vet at det er vanskelig å endre oss før vi virkelig presses smertefullt opp i et hjørne), så vil jeg komme med en advarsel: IKKE VÆR EN STRUTS. Den sanden kan bli fryktelig seig og vanskelig å komme opp av. Strutser i seig sand kan etter min observasjon få meget stive nakker, opplevelse av pustebesvær og tette tårekanaler.

Vær en elefant: Kanskje litt voldsom overgang, likevel kan det være en nyttig øvelse. Hva er det? Det er sånne som setter spor, som sier ifra, setter grenser og tør å ta plass. Jeg vet egentlig svært lite om elefanter, men jeg tenker at det kan være en fint bilde.

Hokus, pokus, fokus... Om jeg unngår å innrømme og føler det jeg føler så vil det sikkert gå bort. Fordi det vi fokuserer på får vi mer av... Så jeg prøvde å fokusere på alt jeg er takknemlig for å ikke innrømme at det er noe vanskelig, vondt og sårt hos meg.

Jeg er opptatt av å bli likt, er sensitiv og innimellom redd for dårlig stemning, jeg syns sinne er en skummel greie, og i meg selv har jeg aldri funnet en god nok grunn til å bli sint. Det er en del av hvem jeg er.

Det at jeg er sensitiv er en av mine beste styrker fordi det gjør meg god med folk, det at jeg er redd for dårlig stemning – gjør at jeg er ganske god på å skape god stemning, så det er mye bra her. Enda bedre er det når jeg og tåler baksiden – når jeg tillater meg selv å få lov til å føle. Når jeg ikke trenger å dømme meg selv eller andre for at de opplever og kjenner som de gjør.

Skamstuen: Jeg vet at det fortsatt bare er februar, men kanskje vi kan begynne allerede nå å forberede til livets viktigste vårrengjøring – lese gjennom og redigere arkivet gjennom å lufting av teppene i tankerommet, tørke støv av barndommens speil, invitere inn en venn i skamstuen som kan være der for deg når du rydder, leser og kaster de gamle sannhetene om hvem du er og ”må” være.

Kanskje du til og med vil se at når den første vårrengjøringen er tatt – så vil du føle deg lettere, mindre redd, klar for nye kapitler - og ikke minst neste gang du skal inn i skamstuen vil støvet være bittelitt mindre kvelende, gulvet litt renere, kanskje med noen nye riper men dog– du vil se at alt det rommet du har unngått kanskje er det rommet som vil gi deg mest.

Det finnes ingen negative eller farlige følelser. Kanskje foreldrene eller besteforeldrene dine sa til deg at du ikke skulle grine, eller i dette huset er vi ikke sinte. De snakket ut fra sin kompetanse, fra hvordan de hadde det når de var små, heldigvis går verden videre.

Det er det aldri for sent for endring, å akseptere alle følelser.

Det er ingenting som er knust: Min erfaring er at når jeg tar på meg støvlene og står i dritten – da blir jeg den beste Sirien jeg kan være, ikke bare for meg selv, men også for andre. Når jeg tør å besøke og anerkjenne skamstuen så blir den nesten litt fin. For skamstuen den har en plass hos meg – jeg kommer ikke til å rive den ned eller låse døren. Jo oftere jeg går inn der, jo lysere blir den – jeg ser klarere, jo oftere jeg forteller andre om hvordan min skam ser ut – jo sterkere blir jeg og folkene rundt meg.

Du og jeg er ikke knust, vi trenger ikke fiksing.

Jeg har verken ønske eller tro på at livet mitt skal være uten utfordringer, tenk så kjedelig det hadde vært. Jeg har heller ikke tro på at jeg vil bli kvitt sorgen over at noen drømmer gikk i vasken, noen relasjoner visnet bort. Det er trist og det trenger ikke endre seg. Men jeg takler det, jeg tåler det, jeg aksepterer det og det gjør meg sterkere og mer åpen for å komme på besøk i din skamstue uten behov for å ommøblere. 

Share some shame og inviter noen du har tillit til på en kaffe i skamstuen!


Den tredje barneboken kommer til å handle om dette, den er på vei. For mer fag på området sjekk Susan David.

(Sjekk gjerne boken Emotinal agility av Susan David og hennes TED talk)

Når tar du av deg jakken?

ytterjakka.jpg

Det krever mye av både mot og sårbarhet å gå tett på i relasjoner. Det krever at jeg går inn i mitt eget følelsesregister. Det krever at jeg stiller spørsmål ved mine egne sannheter. Å være opptatt av relasjoner og hverandres følelser er kjempetøft. Det kan gjøre veldig vondt. Å vise empati. Ikke bare ved å sette seg inn i andres tanker, men også kjenne på følelsene til andre. Det er hardt det. For det krever at vi bryr oss. Det er ikke mykt og fløyelsaktig. Det er rått, ufiltrert og til tider veldig vondt.

Jakken og feigheten

I kjelleren min bor det to unge voksne, som kom hit for noen år siden som mindreårige flyktninger fra Irak. Jeg er nede og snakker med dem innimellom. Jeg går inn. Jeg beholder jakken min på. 

Jeg er feig. Livet i 1. og 2. etasje er så behagelig. 

Det føles for mye for meg. Jeg er redd for å gå inn og ikke komme meg ut igjen. Derfor er jakken på. Det er lettere å sende penger. Gi bort tingene som jeg egentlig ikke trenger. Lettere enn å gå nært inn på Nazeem og Atiifa. Tenk om jeg blir for involvert? Tenk om de blir "avhengige" av meg? 

Jeg overvurderer nok min rolle. De trenger meg ikke, men de trenger at noen ser dem. Siden vi bor i samme hus kan det godt være meg. Folk rundt meg og «Siri i hodet» sier; "Nei, Siri du har nok du. Tre barn og jobben din og alt." 

Men jeg har bestemt meg. Jeg skal begynne å ta av meg jakken. 

I organisasjoner

Hvordan "takler" vi de som er, eller har vært sykmeldte? De som har vært eller er i tung sorg? Der det har vært konflikter og baksnakking? Hvordan forsoner vi?  Hvem har ansvar for at dine relasjoner skal fungere på en god måte? De som mister jobben sin? De som har det vanskelig på hjemmebane?

Avvise eller unnvike

Jeg husker enda da jeg var 16 år på treningsleir i Spania. Bestemoren min hadde akkurat gått bort, og jeg fikk beskjeden da jeg var på tur. Jeg syns det var trist, og det gjorde meg kanskje ekstra sårbar den uken. Jeg trodde jeg hadde noen venner der. En kveld sa vi godt natt og vi lå alle fire jentene på et rom. Jeg våknet litt senere. Ingen av dem var der. De hadde reist inn til havnebyen Puerto Banus uten meg. De ville ikke ha meg med. Derfor var det best å late som om vi alle skulle sove, så slapp de å avvise meg. 

Jeg husker og godt et foredrag jeg holdt som relativt ny for noen år siden, der en liten gjeng bare bestemmer seg for å ikke si noenting. Det er det verste ofte, alt som ikke blir sagt. Så merkes holdninger og antakelser så uendelig godt.

Det er ikke lenge siden jeg hørte om en ung mann som ble permittert på e-post en fredags ettermiddag klokken 15.55. Å bruke e-post på ubehagelige hendelser og personlige utfordringer er ikke greit. Eller hva med Marie som ingen klarer tryne på, og "alle" vet det bortsett fra hun selv. Det skjer mye i gangene rundt omkring. Når skal vi tørre å snakke med i stedet for om?

Tråkket på?

Når du kjenner det blir litt klam stemning eller at det skurrer skikkelig med en person, hva gjør du da? Når du blir beskyldt for noe som du ikke mener du har gjort? Når du føler deg misforstått? Når du føler deg tråkket på? Når du ser eller hører at andre blir tråkket på? Hva gjør du?

Noen kan være snille 

Når er det vi glemmer at alle er mennesker? At grunnleggende menneskeverd er akkurat det. At alle fortjener å bli behandlet ordentlig? Det er uendelig mye fokus på mobbing i den offentlige debatten, hva med å ha fokus på å være snillere med hverandre? Hva med å huske at også voksne kan bli lei seg og føle seg såret?

Er det "noen" som må fikse opp her, så kan jeg garantere deg at det er færre enn fire personer eller ingen som heter Noen i følge SSB.

Hardt, sårt og nesten alltid verdt det 

Å bevare integriteten under press. Å ta imot ubehagelige tilbakemeldinger. Å ta andres verdensbilde på alvor. Det gjør ofte vondt. Det rokker ved kjernen i oss. Tryggheten vår. Verdier. Å innrømme at jeg har tatt feil, si unnskyld, og vise likeverd. Å lytte, stille spørsmål, anerkjenne og gi tilbakemeldinger. Hardt, sårt og nesten alltid verdt det.

Vi må huske at vi kan være modige. Hver enkelt kan gjøre en forskjell. Du kan gjøre verden litt bedre der du er.