Du er ikke alene, rar, spesiell eller unik!

phil-coffman-161251.jpg

Behovet for å høre til - være en del av noen flere - kjenne mindre på selvstendig individualitet jeg, meg og mitt - og mer på fellesskap, flokk, oss og vi. Det har vært mitt ønske lenge - og er nok nært kjernen på hvorfor jeg gjør det jeg gjør.

"Jeg passer ikke inn noe sted, jeg har ingen gjeng." "Jeg føler meg annerledes. Er jeg rar? Er de andre rare?" Kanskje du tenker dette innimellom, det har hvertfall jeg gjort mange ganger - tankene mine går der fortsatt noen dager. Enten er jeg ikke hipsteraktig nok, ellers mangler jeg det "normale" - av og til gjør jeg for mye ut av meg, andre ganger ekskluderer jeg meg selv fra andre nordmenn - jeg er jo ikke "sånn", det er bare resten. Jeg burde vært født i et annet land også videre. 

En av de tingene som kan få frem misunnelsen min er på dem som har en gjeng, kanskje hatt den samme gjengen "alltid". De tilhører.  De vet hvem som er med på 17.mai og nyttårsaften - det er ukomplisert - det er jo gjengen. I gjengen ser jeg for meg lojalitet, takhøyde, glede, sorg, tillit og hjelpsomhet. Jeg har nok glorifisert disse gjengene litt. Sorgen over å ikke ha noen gjeng har fulgt meg i endel år - nå tenker jeg at jeg tilhører mange gjenger, ikke helt men delvis. Og på slutten av dagen tilhører jeg meg selv, hvor enn jeg er, har jeg en plass. Det er en lettelse å tenke sånn. Hvorfor skulle jeg ikke høre til? 17.mai og nyttårsaften kan jeg invitere bra folk til, jeg trenger ikke å sitte som et offer for mangel på en barndomsgjeng.

Over lang tid har jeg jobbet med disse endringene i tankene mine:

1. Snu fokus fra ditt eget hode:

Å føle seg utenfor handler innimellom om å være altfor mye i eget hode. Hvordan ser jeg ut? Sa jeg noe dumt nå? Ser det ut som jeg er alene her? Hva tror folk om meg nå? SNU dette til - Hvem kan jeg gi en godfølelse nå? Hvem står alene her? Nå skal jeg få noen andre til å føle seg sett. Det handler jo ikke bare om meg!

2. Se etter likheter

Er du fokusert på å se etter hvorfor du er annerledes, vil du alltid finne bevis på det. Ser du etter hva som binder oss sammen - fokuserer du på været for eksempel da har vi alle noe å snakke om. Andre spørsmål som kan stilles er jo - hvordan har du det? Hva tenker du på om dagen? Hva er du engasjert i? Hva fikk deg til å kommer her idag? Se utover, grav frem nysgjerrigheten din. Du er sannsynligvis ikke så rar, unik og annerledes som du tror... 

Let etter bevis på at vi hører til og våg å tro på det. Det kjedelige er jo at vi kommer til å finne ut at vi er ganske så like og at vi ikke er så spesielle som vi liker å tro. 

(Dessuten så vet jeg ingenting om hvor spennende det er å være i en gjeng som har kjent hverandre i 10-20-30-40 år, kanskje jeg skal slutte å savne noe jeg ikke vet hva er.)

For mer på dette temaet sjekk: Brene Browns - Braving the Wilderness! + En podcast om temaet kommer snart i samarbeid med Følelsessenteret.

Selvstendighetens pris

ensom.jpg

Jeg har vært selvstendig lenge, helt til de siste ukene har jeg tenkt på det som en enorm styrke. Kanskje det har vært en slags avhengighet - å være selvstendig?

Selvstendig - avhengig

Ordet selvstendig defineres som : ”En som selv bestemmer og tar ansvar.” I og for seg er dette fint og bra. Så vet vi jo at for mye av en styrke, blir et overslag som kan skape utfordringer. Jeg oppfatter at ordet selvstendig, har en ganske vid betydning i å klare seg selv, fullt og helt i vårt samfunn.

Ansvar og handlingsrom til individet er viktig, helt fundamentalt og en grunnverdi. Så tenker jeg – banalt som det er: Vi vil vel ta vare på hverandre, fellesskapet, naboen, bussjåføren, kollegaen også? Ikke bare i tankene, også i handling, bygge relasjoner, bygge fellesskap og tilhørighet, bygge opp menneskene vi treffer på vår vei. Til og med tørre å si at vi er avhengige av hverandre. Vi er selvstendige og avhengige.

Fastlåst

Hvor mye vet vi egentlig om hverandre?

Jeg så nettopp på dokumentaren ”Sykt perfekt” der sier hun ene: ”Jeg smiler hele dagen, når jeg kommer hjem og låser døren – da låser jeg opp meg selv”, dette sier hun gråtende i dusjen.

Skal vi virkelig ha det sånn, at selvstendigheten står i veien for å være medmennesker?

Sterk – sterkere – usikker

Å være alene krever mye styrke. Hele skoletiden ble jeg vandt med å bli avvist og skuffet, spesielt av jentegjenger. Følelsen av å tro at ”du er med i gjengen”, helt til du finner ut at det var feil. Æsj – den følelsen er så skamfull, flau og ekkel på en gang.

Disse erfaringene gjorde meg enda sterkere. Med styrken kommer også usikkerheten på hvem jeg kunne stole på. Dette forsterket behovet for å være selvstendig, sånn gikk dagene på skolen. Ønsket om å være med i en gjeng var stor. Jeg er ikke best alene.

Selvstendighetens pris:

Vi tør ikke å be om hjelp?

Vi blir ensomme?

Vi er for stolte og selvhøytidelige?

Vi får mange som må låse døren hjemme, for å låse opp seg selv?

Nei, dette vil jeg ikke være med på – selvstendighet er en styrke, men den har sin tålegrense.

 

Hjelp, noen?

-       Tenk hvis vi kunne trent oss selv, barna, ungdommen og andre rundt oss på å be om hjelp?

-       Tenk hvis vi kunne tenkt på det som en forsterking av fellesskapet og trenge hverandre, hvilken flokk kunne vi da blitt?

-       Tenk om vi alle var ”på” for å se behov hos andre. Ta ansvar, ikke bare for oss selv – men også for å hjelpe og bidra... Ser du noen som trenger hjelp, er det ditt ansvar. Ikke tenk at noen andre tar tak, de gjør med stor sannsynlighet ikke det.

 

Vi har det best sammen

Gode, nære relasjoner er viktigere enn alt annet for et godt liv. Ja, det er helt sant! Det er mange store, vel anerkjente bevis på dette.

Jeg har troen på medmennesker. Vi er våre relasjoner. Alene er vi ingen. Det er en styrke å trenge andre.

Passe selvstendig, passe avhengig.

Når tar du av deg jakken?

ytterjakka.jpg

Det krever mye av både mot og sårbarhet å gå tett på i relasjoner. Det krever at jeg går inn i mitt eget følelsesregister. Det krever at jeg stiller spørsmål ved mine egne sannheter. Å være opptatt av relasjoner og hverandres følelser er kjempetøft. Det kan gjøre veldig vondt. Å vise empati. Ikke bare ved å sette seg inn i andres tanker, men også kjenne på følelsene til andre. Det er hardt det. For det krever at vi bryr oss. Det er ikke mykt og fløyelsaktig. Det er rått, ufiltrert og til tider veldig vondt.

Jakken og feigheten

I kjelleren min bor det to unge voksne, som kom hit for noen år siden som mindreårige flyktninger fra Irak. Jeg er nede og snakker med dem innimellom. Jeg går inn. Jeg beholder jakken min på. 

Jeg er feig. Livet i 1. og 2. etasje er så behagelig. 

Det føles for mye for meg. Jeg er redd for å gå inn og ikke komme meg ut igjen. Derfor er jakken på. Det er lettere å sende penger. Gi bort tingene som jeg egentlig ikke trenger. Lettere enn å gå nært inn på Nazeem og Atiifa. Tenk om jeg blir for involvert? Tenk om de blir "avhengige" av meg? 

Jeg overvurderer nok min rolle. De trenger meg ikke, men de trenger at noen ser dem. Siden vi bor i samme hus kan det godt være meg. Folk rundt meg og «Siri i hodet» sier; "Nei, Siri du har nok du. Tre barn og jobben din og alt." 

Men jeg har bestemt meg. Jeg skal begynne å ta av meg jakken. 

I organisasjoner

Hvordan "takler" vi de som er, eller har vært sykmeldte? De som har vært eller er i tung sorg? Der det har vært konflikter og baksnakking? Hvordan forsoner vi?  Hvem har ansvar for at dine relasjoner skal fungere på en god måte? De som mister jobben sin? De som har det vanskelig på hjemmebane?

Avvise eller unnvike

Jeg husker enda da jeg var 16 år på treningsleir i Spania. Bestemoren min hadde akkurat gått bort, og jeg fikk beskjeden da jeg var på tur. Jeg syns det var trist, og det gjorde meg kanskje ekstra sårbar den uken. Jeg trodde jeg hadde noen venner der. En kveld sa vi godt natt og vi lå alle fire jentene på et rom. Jeg våknet litt senere. Ingen av dem var der. De hadde reist inn til havnebyen Puerto Banus uten meg. De ville ikke ha meg med. Derfor var det best å late som om vi alle skulle sove, så slapp de å avvise meg. 

Jeg husker og godt et foredrag jeg holdt som relativt ny for noen år siden, der en liten gjeng bare bestemmer seg for å ikke si noenting. Det er det verste ofte, alt som ikke blir sagt. Så merkes holdninger og antakelser så uendelig godt.

Det er ikke lenge siden jeg hørte om en ung mann som ble permittert på e-post en fredags ettermiddag klokken 15.55. Å bruke e-post på ubehagelige hendelser og personlige utfordringer er ikke greit. Eller hva med Marie som ingen klarer tryne på, og "alle" vet det bortsett fra hun selv. Det skjer mye i gangene rundt omkring. Når skal vi tørre å snakke med i stedet for om?

Tråkket på?

Når du kjenner det blir litt klam stemning eller at det skurrer skikkelig med en person, hva gjør du da? Når du blir beskyldt for noe som du ikke mener du har gjort? Når du føler deg misforstått? Når du føler deg tråkket på? Når du ser eller hører at andre blir tråkket på? Hva gjør du?

Noen kan være snille 

Når er det vi glemmer at alle er mennesker? At grunnleggende menneskeverd er akkurat det. At alle fortjener å bli behandlet ordentlig? Det er uendelig mye fokus på mobbing i den offentlige debatten, hva med å ha fokus på å være snillere med hverandre? Hva med å huske at også voksne kan bli lei seg og føle seg såret?

Er det "noen" som må fikse opp her, så kan jeg garantere deg at det er færre enn fire personer eller ingen som heter Noen i følge SSB.

Hardt, sårt og nesten alltid verdt det 

Å bevare integriteten under press. Å ta imot ubehagelige tilbakemeldinger. Å ta andres verdensbilde på alvor. Det gjør ofte vondt. Det rokker ved kjernen i oss. Tryggheten vår. Verdier. Å innrømme at jeg har tatt feil, si unnskyld, og vise likeverd. Å lytte, stille spørsmål, anerkjenne og gi tilbakemeldinger. Hardt, sårt og nesten alltid verdt det.

Vi må huske at vi kan være modige. Hver enkelt kan gjøre en forskjell. Du kan gjøre verden litt bedre der du er.