Hva handler dette egentlig om? - Del 1 Minimalisme

tu-tu-322210-unsplash.jpg

Hvis jeg går ned 10 kg, trener yoga hver dag og rydder hele huset, kanskje livet mitt blir skikkelig bra da? Jeg var midt i skilsmissen og ganske desperat på å få oversikt over livet. 

Hvem er jeg nå? Hvordan blir resten av livet? Hva er det egentlig som betyr noe? Hva vil jeg skape med de dagene jeg har? Disse spørsmålene hadde jeg tenkt på lenge, rent mentalt hadde jeg gjort mye på verdi-siden.

Situasjonen var ny for meg. På mine 30 år - hadde jeg aldri bodd for meg selv. Nå fikk jeg 50% av tiden alene. Jeg hadde lyst på kontroll, oversikt, sikkerhet. 

Så begynte jeg med å rydde...

Jeg startet med å lese Marie Kondos "Magisk opprydning." Boken var bra den - den sier mye om å sortere og ordne. Så hva gjorde jeg? Jeg dro til IKEA for å kjøpe oppbevaringsbokser - mhm, enig - det var teit.

Jeg organiserte tingene mine, flyttet dem rundt. Så endringen ble ikke så stor med det samme.

Det har tatt to år og komme der jeg er nå. Mye har endret seg. Dette påvirket meg mest:

"Minimalism" satte i gang tankene ...

Netflix dokumentaren med dette navn fikk meg til å gå en ekstra runde over kjøkken og i klesskapet. Den fikk meg og til å begynne å reflektere over mine egne mønster, hvorfor går jeg ofte i butikker når jeg er på ferie? Hvorfor er jeg redd for å gå glipp av noe? Hva trenger jeg egentlig? Hvor går pengene? Hvem vil jeg være og hvordan identitet skaper jeg meg gjennom tingene mine?

"Essentialism" og "The subtle art of not giving a fuck"

To bøker jeg leste i fjor sommer som ga meg mye inspirasjon på det og ta enda mer konkrete valg - hva vil jeg si nei til? Når livet er så innholdsrikt - hva vil vi luke bort. De fleste følger flokken, det kan være mye bra med det - men hva vil jeg ikke bli med på? 

Selfridges og uteliggeren

Jeg var i London rett før jul. Da kom ubehaget. Varehusene i all sin prakt - nydelige vindu, "With love..." i neonskrift på fasaden. Lyset, støyen, tett med folk fra hele verden som skulle kjøpe, kjøpe, kjøpe, varmen fra kredittkortene sprer seg. kaotisk og veldig lekkert. Jeg måtte ut - jeg kjente på kvelningsfølelsen. Rett utenfor ligger det et menneske i en slitt sovepose i kulden og tigger etter penger. Jeg vet at dette ikke er revolusjonerende nytt. Det gjorde likevel at jeg ville gå noen ekstra runder med meg selv. Hvordan vil jeg leve? Hva vil jeg bruke penger og energi på?

Morsdagen alene med "Goodbye things"

På morsdagen i februar kjøpte jeg meg en gave. Jeg var nemlig alene denne dagen, noe som er rart når jeg er mor til tre sønner. Gaven var boken "farvel ting". Jeg ble hektet allerede på Gardermoen og jeg leste den ut samme dag. Like etter begynte jeg å tømme bokhyllene, kjøkkenskapene, sminke, smykker, klær, sko, vesker - alt jeg klarte å bære selv og sortere i. Og jeg tok ikke bort det som skulle bort. Jeg tok det som skulle bli. Resten skulle selges, gis bort eller resirkuleres.

Ryddeferie og oppbevaringsrom

Påskeferien ble til ryddeferie - jeg hadde container og tømte loftet, samt boden nede. Det var det jeg hadde av oppbevaringsplass. Jeg skrev en liste over hva som måtte lagres i boden - som 

  • Verktøy
  • Maling
  • Julepynt
  • Ski og sesongsportsutstyr
  • 17.mai/Halloween/Påskedekorasjoner
  • En boks med barndomsminner, albumer og bilder

Resten må ut. 

Nå er loftet tømt, boden er oversiktelig - selv om jeg skal ta en runde til der.

I stuen har jeg ingen overflødige ting. Kommoden er nydelig fin å se på - skuffene er tomme. Jeg har bare de tingene (vaser, lysestaker, servise, glass) som jeg er veldig glad i. Resten er gitt bort eller solgt. I de øverste hyllene på kjøkkenet som alltid er vanskelige å nå - der er det ingenting.

Vi har solgt rollerblades, duplo, lego og togbane, bøker, sko, klær og mye mer.

Du må gjerne se filmen og lese bøkene - men alt i alt så handler dette om verdier - hva skal få plass i ditt liv? Hva er ting verdt og hva koster tiden din?

Når jeg er hjemme nå ser jeg kritisk på alt jeg eier - skal dette få være med videre? Er det verdifullt for meg? Trenger jeg dette? 

Mer om hva jeg har funnet i prosessen, yoga og de 10 kiloene kommer jeg tilbake til i del 2.

Livsgnist? Nei takk...

flowers.jpg

Snø i mars, DAB radio, høy skatt, travelhet og lenge til vi blir pensjonert. Heldigvis er ikke 1. eller 17. mai på en søndag i år - det hadde veltet hele våren. 

Her en dag hadde jeg kurs for en gjeng som ikke hadde noe særlig bra arbeidsmiljø. En og en kom inn i rommet - der jeg stod klar for å si hei og ta imot dem. De ser ned - møter ikke blikket mitt, mumler forsiktig "hei" om de lager lyd i det hele tatt. Etter en stund kommer det inn en dame - hun ser med forskrekkelse at det ligger notatblokk og penn på bordene der de skal sitte. Hun sier høyt - "å herreguuuuud - må vi notere?!"

Litt senere i samme kurs skulle vi ha mat - da hadde ikke vedkommende som til vanlig ordnet tallerkener og bestikk fått beskjed. Hun ble sittende. Jeg fant til slutt kjøkkenet selv. Når hun ikke hadde fått beskjed tidligere var det ingen bjeller som ringte om at hun kanskje kunne gjøre noe med saken når det trengtes i det øyeblikket. 

Dette er ikke helt hverdags - men ikke så langt ifra. Det virker som om noen har gitt opp - de har ingen ambisjon igjen for livet sitt - det handler bare om å holde ut... Livsglede, "nei takk" liksom? 

Hvis du ikke liker der du er - vær så snill og flytt deg (psykisk og muligens fysisk) du er ikke et tre! Klaging og surmuling, negativitet og problemfokus - det smitter sterkere enn det hissigste magevirus. Holdninger, tanker, verdier og atferd kan trenes på akkurat som alle andre muskler.

Her er mine beste øvelser for å styrke livsglede/gnistmuskelen:

1. Øv deg på å se behov rundt deg - det føles veldig godt for livsgleden å bidra, bety noe for andre, hjelpe til - vær et redskap i samfunnet, og tenk da vi har et stort spekter, noen kan være gravemaskin, andre neglesaks. Veldig forskjellige oppgaver - men begge gjør en forskjell. Finn din greie - det du er god på og liker. Verden trenger at vi hver enkelt bidrar positivt med det vi kan.

2. Snakk om det du frykter mest med en du stoler på, som gjør deg godt. Når vonde følelser deles gjør de mindre vondt. 

3. Kjernemuskelen i livsgledemuskulatur er takknemlighetsmuskelen, vi kommer ikke utenom. Hva er du takknemlig for akkurat nå? Hva tror du andre syns du er heldig for?

4. Se deg selv på ny. Tren deg opp til å bli glad i den du ser i speilet. Ta vare på deg selv. Legg inn i kalenderen denne uken - tid og energi til deg selv. Gjør det nå! Lag en liste over hva du liker, dine preferanser!

5. Bli bevisst hvordan du snakker både inni hodet ditt og det du sier ut. La det gå en dag, kanskje to helt uten klaging. (klaging er noe helt annet enn å si at du har det tøft eller at det er ting i livet som er vondt akkurat nå, jeg snakker om sånn der været, trafikken, jobben du ikke liker, folk som irriterer deg, sånn negativt sladder som ikke fører med seg noe godt for noen.) 

6. Ingen av oss overlever livet. Jeg snakket med en venninne for en stund siden om det at hun kanskje ikke blir så gammel som hun hadde håpet. Hun har uhelbredelig kreft. Hun sier at livsperspektivet endrer seg når man lever med sykdom. Jeg tenker alltid at hver dag kan være den siste, ikke som at det skremmer meg - men mer som en motivasjon til å leve mest mulig. Til å bevege meg videre fra det som ikke funker, til å gi og være til nytte. Det er markløftet og knebøyen i livsgledetrening, å sette pris på dagene - siden livet er en gave vi ikke vet hvor lenge vi har. 

Bli med inn i skamstuen?

rachael-gorjestani-282051-unsplash.jpg

Det går bra altså. Er litt stress og sånn, men det ordner seg. Smil, le, joda. Det ordner seg jo alltid. Flere av mine gode venner er strutser, det går altså så bra - alltid, la oss fokusere på de andre, så slipper vi og si hvordan vi egentlig har det.

Jeg har gjort dette (i flere år og selv om jeg vet at det er vanskelig å endre oss før vi virkelig presses smertefullt opp i et hjørne), så vil jeg komme med en advarsel: IKKE VÆR EN STRUTS. Den sanden kan bli fryktelig seig og vanskelig å komme opp av. Strutser i seig sand kan etter min observasjon få meget stive nakker, opplevelse av pustebesvær og tette tårekanaler.

Vær en elefant: Kanskje litt voldsom overgang, likevel kan det være en nyttig øvelse. Hva er det? Det er sånne som setter spor, som sier ifra, setter grenser og tør å ta plass. Jeg vet egentlig svært lite om elefanter, men jeg tenker at det kan være en fint bilde.

Hokus, pokus, fokus... Om jeg unngår å innrømme og føler det jeg føler så vil det sikkert gå bort. Fordi det vi fokuserer på får vi mer av... Så jeg prøvde å fokusere på alt jeg er takknemlig for å ikke innrømme at det er noe vanskelig, vondt og sårt hos meg.

Jeg er opptatt av å bli likt, er sensitiv og innimellom redd for dårlig stemning, jeg syns sinne er en skummel greie, og i meg selv har jeg aldri funnet en god nok grunn til å bli sint. Det er en del av hvem jeg er.

Det at jeg er sensitiv er en av mine beste styrker fordi det gjør meg god med folk, det at jeg er redd for dårlig stemning – gjør at jeg er ganske god på å skape god stemning, så det er mye bra her. Enda bedre er det når jeg og tåler baksiden – når jeg tillater meg selv å få lov til å føle. Når jeg ikke trenger å dømme meg selv eller andre for at de opplever og kjenner som de gjør.

Skamstuen: Jeg vet at det fortsatt bare er februar, men kanskje vi kan begynne allerede nå å forberede til livets viktigste vårrengjøring – lese gjennom og redigere arkivet gjennom å lufting av teppene i tankerommet, tørke støv av barndommens speil, invitere inn en venn i skamstuen som kan være der for deg når du rydder, leser og kaster de gamle sannhetene om hvem du er og ”må” være.

Kanskje du til og med vil se at når den første vårrengjøringen er tatt – så vil du føle deg lettere, mindre redd, klar for nye kapitler - og ikke minst neste gang du skal inn i skamstuen vil støvet være bittelitt mindre kvelende, gulvet litt renere, kanskje med noen nye riper men dog– du vil se at alt det rommet du har unngått kanskje er det rommet som vil gi deg mest.

Det finnes ingen negative eller farlige følelser. Kanskje foreldrene eller besteforeldrene dine sa til deg at du ikke skulle grine, eller i dette huset er vi ikke sinte. De snakket ut fra sin kompetanse, fra hvordan de hadde det når de var små, heldigvis går verden videre.

Det er det aldri for sent for endring, å akseptere alle følelser.

Det er ingenting som er knust: Min erfaring er at når jeg tar på meg støvlene og står i dritten – da blir jeg den beste Sirien jeg kan være, ikke bare for meg selv, men også for andre. Når jeg tør å besøke og anerkjenne skamstuen så blir den nesten litt fin. For skamstuen den har en plass hos meg – jeg kommer ikke til å rive den ned eller låse døren. Jo oftere jeg går inn der, jo lysere blir den – jeg ser klarere, jo oftere jeg forteller andre om hvordan min skam ser ut – jo sterkere blir jeg og folkene rundt meg.

Du og jeg er ikke knust, vi trenger ikke fiksing.

Jeg har verken ønske eller tro på at livet mitt skal være uten utfordringer, tenk så kjedelig det hadde vært. Jeg har heller ikke tro på at jeg vil bli kvitt sorgen over at noen drømmer gikk i vasken, noen relasjoner visnet bort. Det er trist og det trenger ikke endre seg. Men jeg takler det, jeg tåler det, jeg aksepterer det og det gjør meg sterkere og mer åpen for å komme på besøk i din skamstue uten behov for å ommøblere. 

Share some shame og inviter noen du har tillit til på en kaffe i skamstuen!

Den tredje barneboken kommer til å handle om dette, den er på vei. For mer fag på området sjekk Susan David.

(Sjekk gjerne boken Emotinal agility av Susan David og hennes TED talk)