6 tips til å lede med eller uten tittel

folkpåveiopp.jpeg

Ekte involvering, empati, lytting, gode spørsmål… Vi snakker ofte om det samme igjen og igjen, jeg er klar for å gjøre mer!

Jeg syns vi kan begynne å se på ledelse som noe større, noe bredere, noe som handler om hvem du er, uansett hvor du er. Kan vi begynne å se på ledererfaring inn i skolesystemet? Kan vi lære barna våre elementære ferdigheter tidligere? Kan vi tenke at vi trenger flere uformelle ledere som er endringsagenter for et bedre samfunn? Kan vi bruke alt det vi kan og vet fra organisasjoner på en nyttig måte på andre arenaer?

Det er ledere overalt, i køen på butikken, på flyet, på foreldremøter, på skolen, på jobb og på eldresenteret. Tenk på en sykepleier, lærer, politi, lege, eller en advokat. Alle trenger å vite hva som motiverer, at folk stoler på dem, at de kan gå foran. De trenger å kommunisere tydelige budskap, de trenger å vise omsorg og bygge menneskene rundt seg. De omtaler ikke det som ledelse.

For kjært barn, mange navn; Relasjonsledelse, autentisk ledelse, verdibasert ledelse, transformasjonsledelse. Jeg har studert alle og konklusjonen er den samme: Det handler om å bry seg, se menneskene og ville dem vel. Hvorfor er det da så vanskelig å gjøre det i praksis? Kanskje først og fremst fordi vi alle er styrt av følelser i større eller mindre grad, fordi vi hater å bli avvist eller se dumme ut. Fordi det vi innerst inne vil, er å bli sett og anerkjent for den vi er: Leder eller medarbeider, barn eller voksen, lærer eller elev, politi eller tyv, prest eller pøbel.

6 punkter til hva kan vi gjøre mer av for å spille andre gode på ulike arenaer, og derigjennom skape en bedre organisasjonskultur og et bedre samfunn?

1. Husk at det er alltid mer med et menneske enn det du ser. Se om igjen og om igjen. Respekt betyr direkte oversatt fra latin, re= om igjen, spekt= å se. Vær raus.

2. Lytt og se. Legg merke til hvem som snakker mest og hvem som lytter. Mestrer du balansen mellom å snakke og lytte - da er et godt fundament på plass. Det høres kanskje banalt ut, men her er det mye ubalanse ute og går. Det handler om å ta plass, og gi rom. Når du prater, sier du ting du vet og kan fra før. Når du lytter har du mulighet til å lære noe. I tillegg bygger du personen som snakker ved å vise din interesse.

3. Vi kan gå tettere på, tørre å stille de ubehagelige spørsmålene. Tørre å stå i ubehaget. Være ærlige om det som er vanskelig. Hvis den andre ikke tar initiativ til å snakke om elefanten i rommet - gjør det selv!

4. Vi kan stille flere spørsmål, undres mer. Bli gjerne forbløffet, hold på nysgjerrigheten. Vi kan slutte å anta og heller skru opp interessen for hverandre. Vi kan utfordre våre egne standpunkt og oppfatninger oftere.

5. Tro på menneskene rundt deg, tro at de vil vel. Tro at de har ressurser. Tro at de kan få til noe. Tro på deres evner og intensjoner. Å ha tro på = vise tillit.

6. Vis kjærlighet. Kjærlighet er den mest verdifulle følelsen vi har. Den er vår beste medisin, den er bedre enn proteiner når det gjelder å bygge mennesker. Med ekte kjærlighet finnes det anerkjennelse, varme, trøst, støtte, velvilje, verdighet og trygghet.

En ekte leder er en som folk har lyst å følge, ikke bare fra 08-16, men hele tiden. En ekte leder kan sånn sett ikke definere sin egen rolle, det er folkene rundt som avgjør. Du kan være en rollemodell, en inspirator, en med masse kjærlighet til mange mennesker, du trenger ikke å ha "leder" på visittkortet eller som stillingstittel for å få til dette.

Det er det bevisste vi kan gjøre noe med. Når vi vet hva som skal til- så må vi gjøre noe. Velge å ta action. Det er enklere å snakke og skrive, mye vanskeligere å handle. Troverdighet handler om samsvar mellom det vi sier og det vi gjør. Alltid.

Hva gjør du nå? Er du klar for å gjøre mer av det du tror på? Hvis ja – da er det bare å starte - i dag!

Når tar du av deg jakken?

ytterjakka.jpg

Det krever mye av både mot og sårbarhet å gå tett på i relasjoner. Det krever at jeg går inn i mitt eget følelsesregister. Det krever at jeg stiller spørsmål ved mine egne sannheter. Å være opptatt av relasjoner og hverandres følelser er kjempetøft. Det kan gjøre veldig vondt. Å vise empati. Ikke bare ved å sette seg inn i andres tanker, men også kjenne på følelsene til andre. Det er hardt det. For det krever at vi bryr oss. Det er ikke mykt og fløyelsaktig. Det er rått, ufiltrert og til tider veldig vondt.

Jakken og feigheten

I kjelleren min bor det to unge voksne, som kom hit for noen år siden som mindreårige flyktninger fra Irak. Jeg er nede og snakker med dem innimellom. Jeg går inn. Jeg beholder jakken min på. 

Jeg er feig. Livet i 1. og 2. etasje er så behagelig. 

Det føles for mye for meg. Jeg er redd for å gå inn og ikke komme meg ut igjen. Derfor er jakken på. Det er lettere å sende penger. Gi bort tingene som jeg egentlig ikke trenger. Lettere enn å gå nært inn på Nazeem og Atiifa. Tenk om jeg blir for involvert? Tenk om de blir "avhengige" av meg? 

Jeg overvurderer nok min rolle. De trenger meg ikke, men de trenger at noen ser dem. Siden vi bor i samme hus kan det godt være meg. Folk rundt meg og «Siri i hodet» sier; "Nei, Siri du har nok du. Tre barn og jobben din og alt." 

Men jeg har bestemt meg. Jeg skal begynne å ta av meg jakken. 

I organisasjoner

Hvordan "takler" vi de som er, eller har vært sykmeldte? De som har vært eller er i tung sorg? Der det har vært konflikter og baksnakking? Hvordan forsoner vi?  Hvem har ansvar for at dine relasjoner skal fungere på en god måte? De som mister jobben sin? De som har det vanskelig på hjemmebane?

Avvise eller unnvike

Jeg husker enda da jeg var 16 år på treningsleir i Spania. Bestemoren min hadde akkurat gått bort, og jeg fikk beskjeden da jeg var på tur. Jeg syns det var trist, og det gjorde meg kanskje ekstra sårbar den uken. Jeg trodde jeg hadde noen venner der. En kveld sa vi godt natt og vi lå alle fire jentene på et rom. Jeg våknet litt senere. Ingen av dem var der. De hadde reist inn til havnebyen Puerto Banus uten meg. De ville ikke ha meg med. Derfor var det best å late som om vi alle skulle sove, så slapp de å avvise meg. 

Jeg husker og godt et foredrag jeg holdt som relativt ny for noen år siden, der en liten gjeng bare bestemmer seg for å ikke si noenting. Det er det verste ofte, alt som ikke blir sagt. Så merkes holdninger og antakelser så uendelig godt.

Det er ikke lenge siden jeg hørte om en ung mann som ble permittert på e-post en fredags ettermiddag klokken 15.55. Å bruke e-post på ubehagelige hendelser og personlige utfordringer er ikke greit. Eller hva med Marie som ingen klarer tryne på, og "alle" vet det bortsett fra hun selv. Det skjer mye i gangene rundt omkring. Når skal vi tørre å snakke med i stedet for om?

Tråkket på?

Når du kjenner det blir litt klam stemning eller at det skurrer skikkelig med en person, hva gjør du da? Når du blir beskyldt for noe som du ikke mener du har gjort? Når du føler deg misforstått? Når du føler deg tråkket på? Når du ser eller hører at andre blir tråkket på? Hva gjør du?

Noen kan være snille 

Når er det vi glemmer at alle er mennesker? At grunnleggende menneskeverd er akkurat det. At alle fortjener å bli behandlet ordentlig? Det er uendelig mye fokus på mobbing i den offentlige debatten, hva med å ha fokus på å være snillere med hverandre? Hva med å huske at også voksne kan bli lei seg og føle seg såret?

Er det "noen" som må fikse opp her, så kan jeg garantere deg at det er færre enn fire personer eller ingen som heter Noen i følge SSB.

Hardt, sårt og nesten alltid verdt det 

Å bevare integriteten under press. Å ta imot ubehagelige tilbakemeldinger. Å ta andres verdensbilde på alvor. Det gjør ofte vondt. Det rokker ved kjernen i oss. Tryggheten vår. Verdier. Å innrømme at jeg har tatt feil, si unnskyld, og vise likeverd. Å lytte, stille spørsmål, anerkjenne og gi tilbakemeldinger. Hardt, sårt og nesten alltid verdt det.

Vi må huske at vi kan være modige. Hver enkelt kan gjøre en forskjell. Du kan gjøre verden litt bedre der du er.